Jeg vil ikke ha det.
Jeg vil ha det.
De vil ikke ha det.
Jeg vil ha det.
Sånn kan det gå. Og sånn går det.
Du står sånn at jeg ikke kan se ansiktet ditt, og det er kanskje like greit. Da kan jeg ikke dømme boka på coveret og du virker så liten der du står, enda du er alt annet enn det. Liten.
Kulda biter i halsgropa og himmelen henger i en tynn tråd.
”Når må du gå” spør jeg og ser at du skifter vekt fra den ene foten til den andre. Glemmer å puste, henter deg inn igjen og kjeder deg. Kunne falt om på flekke av kjedsomhet.
”15 minutter”, sier du. Ingenting mer, bare det, kjeder hode av deg og noen mister nøklene på gata. Jeg er frosset fast til bakken, angrer på at jeg spurte og småsteinene under skoa blir til glass.
Alt peker på det. Jeg bør komme meg bort derfra, legge beina på nakken og løpe så beina blir til olje, men så er jeg jo faktisk frosset fast til bakken, ikke sant. Innmari upraktisk når jeg tenker på det og det gjør jeg jo. Tenker på det. På det og at et bildet kan få virkeligheten skarpere enn virkeligheten selv. Det er jo derfor vi liker det så godt, å ta bilder. Få et tilsynelatende tomt og grått rom til å virke både fargerik og osende av gode historier. Det er jo det som driver oss. Gjøre noe stort ut av ingenting og la hele verden tro på det. For om hele verden tror at Elisabeth på bildet er verdens vakreste, så blir hun jo det. Mrs World eller frøken Bergen. Lyver så det renner av og perler på ei snor.
Det er jo derfor vi gjør det, er det ikke?
”Det er snart jul” sier du og går ut av skyggen. Og plutselig står så nærme at jeg kan kjenne pusten din mot kinnet mitt og noen putter frøken Bergen, perlene og bildet i en svart sekk og stikker. Uten å si fra, og etterlater meg her med ingenting og jentepust mot kinnet.
Det er ingen vei tilbake, jeg er så nær som jeg kan komme og så sier jeg jaggu og stiller meg enda nærmere og noe rører seg mellom ribbeina.
I noen sekunder er det som om ingen av oss vet hva vi skal gjøre eller hva det er som skjer, og så kysser hun meg. Fargene glir over i hverandre.
15 minutter etterpå går jeg bortover gata og steinene er ikke lengre glass. Går forbi lange øyne, forbi sjappa med brukte fotoapparater og en liten kolonial som selger ”Pølse og potetmoose for bare 50 kråner”. Litt lengre borte i gata, der bakkene heller oppover, løper jeg. Føler meg lett og klarer så vidt å holde balansen i en sving hvor holka glinser og nærmest narrer meg til å stoppe. Først da kjenner jeg hvordan munnen er full og hjertet går amok under Bergansjakka. Litt for fort.
Jeg holder på rekkverket og lener meg framover. Svetten i nakken og det svartner i stjerner. Tusen av dem og jeg holder fast og puster med nesa.
Da det letter for børa blir jeg stående og se utover byen. Kulda er glemt og jeg ser utover byen. Nok en ting jeg skal legge bort. I en skuff så lenge og lar handa bli over jakkelomma. Noe stikker i fingertuppene og jeg drar den til meg. Et rykk. Før jeg lar hånda gli nedi og trekker opp et bildet. Noen som ler og jeg husker epler i hagen, lukta av vafler fra kjøkkenet og en nyfødt kalv. Og som vi forbarmet oss over den, enda ingen av oss visste hva vi skulle gjøre.
Jeg ser på bildet og utover byen, trekker lua godt over ørene og vil ikke lengre være den i midten. En plan B er ingen plan om det ikke finnes en plan A.
Og så river jeg det i to.