Hurra Burra

Jeg har alltid likt feiring av bursdager, og den 17. er intet unntak.
Mari ringer, hun er oppriktig sjokkert. Hvor kommer alle disse menneskene fra?
Gatene som er stengte og lager lange omveier, ti tusen buekorps som etter måneders
øving i smauene får vist byen hva de kan
Barn som gråter over isen. Den berømmelige isen
som falt i bakken, eller ballongen som fløy til himmels. Høylytt gråt og buekorps.
Plagg på plagg er greia, gjerne av ull og så skreddersydd at bringa presses
flat, men like fult bæres med ære. Det er et tradisjonslagg, en stolthet, en ære. 
For det er 17. mai, en dag som skal feires slik den alltid har blitt feiret.
Og som sagt så liker jeg livet og feiringen, og jeg veiver gjerne med flagget
der jeg står og ser på det uendelig lange barnetoget, en alt for tidlig morgen.
Men tradisjon kan være så mangt (hilsen Hans, Bente og Hans Jacob)
og den forandrer seg fra år til år. Så i år ble bunaden ofret for bukse med brett, 
skjorte fra Frankrike og småsko. Brunt, hvitt, rødt og blått.
Fra et vindu over torget sitter Linni, Bi, far til Linni og jeg betrakter
menneskene og livet. Sola steiker og livet er ganske så fint.
Og når Mari ringer og er sjokkert, ja da søker jeg ly i sola og bretter ut piknikkpleddet.
Bringer fram ovnstekt brød og anisboller, pålegg fra både hav og land og blåbærjuice.
Å si at vi synger nasjonalsanger og leser nasjonaldikt fra de gode gamle traverne,
er å ta i. Men vi inntar et frøkenmåltid, lytter til livet i byen, prater og slarver
og studerer. Studerer iherdig kan vi også si, for å føle oss ekstra gode.
På kvelden hedrer man dagen med nok et flott måltid, denne gang med
kokken Bjørn, Ismaker Linni og far til linni.
Og når klokken nermer seg halv tolv, så bombes Bergen og vi kan nok
en gang takke og feire at Norge er nå blitt enda ett år eldre.
En fin dag, med fine folk og fint vær.
Kan man ønske seg mer?
(Bilder kommer, jippi)

Velkommen, velkommen

..til den varme stuge!

Første innlegg starter med pangstart.
Bang.
Og jeg kan informere om at dette kommer til å bli en av de
" I dag har jeg spist to egg og vært på skolen med Vigdis"- bloggene.
Ganske detaljert om tustene i hagen og
om de menneskene jeg omgir meg med
(disse kan gå under kallenavn, eller bli redusert til I eller M).
Skal også prøve å høyne språket kompetanse
fra femårsstadiet til noe mer nærliggende
de modne herrer og frøkner. 
Men ingen toårs garanti, kun et mål er jeg redd.
Og helt sant, jeg skal gjøre mitt beste for å unngå
de tørreste og mest inngrodde fagspøkene.
Det er bare å innse først som sist, vi er ikke 
så vittige som vi skal ha det til. 
Selv om vi aldri har påstått noe lignende. 
Men nå er dere advart. Et egg er et egg, tross alt.

For tiden er livet mitt på Universitetet.
Jeg mangler bare ei vannkanne,
et ullpledd, et stk Gøten, et sokkeskift
og en pakke Vanilka- pomeranc 
så er jeg klar til et noe suspekt hybelliv.
Og selv om det høres noe tragisk ut,
kan jeg bare si at jeg egentlig liker det.
Jeg liker Mari og hennes livsnødvendige pauser, 
jeg liker det jeg studerer, jeg liker Lars 
og gruppa og jeg liker at vi er flere som stresser og kan le av hverandre så det spreller godt i magen.

Og om noen uker er vi ferdige, sommerspreke og full av fanden.
Hva jeg gjør til høsten er ikke bestemt,
men er under forhandlinger med selvet.
(...hører jeg et "nei, det skal itj værra lætt"?)

Vel. Dette ble en oppsummering
av dagene som har vært i det siste.
Og som avslutning på det første innlegget får jeg si:
Stay tuned eller få deg litt søvn!
Og ja, søvn er oppskrytt, men dog så skjønnhetsfremkallende:)