dett var dett

Egentlig er det hele ganske så enkelt.
Faktisk så lett som man kan få det.
Jeg fant nemlig en bok som forklarte
det hele på fem sider. Og jeg er ganske
sikker på at forfatteren
lo ganske så hånlig der han satt
og tegnet og skrev. Hvor simpelt og lett
det hele var. Han hadde skjønt det han.
Fem sider. Jeg gremmes.
Her har jeg brukt flerfodlige omganger med seg selv.
"Du er på salg Hanne. Uten prinsipper og lar deg
tråkke på. Ganske åpenlyst.."Vi snakker ti never med hår
og et parr fjellturer. Uten no særlig harmoni
eller orden i toppen.
Jeg har ikke skjønt en ting.
Virkelig.
Men så fant jeg boka og møtte Hilde på gressplenen.
Hun betalte meg for flyttinga med pizza og vin.
Og vi var på det andre glasset.
"Det har seg nemlig slik Hanne. Du er.."
"14 og ute av kontroll", avbryter jeg og ler litt
for mye av den i utgangspunktet knuskende spøken.
"..Kunne lurt meg", sier Hilde og er storøyd
og nesten litt irriterende voksen.
"Hanne. Du er forelsket, opp over ørene"
og jeg får vinen i halsen og blir rar i magen.
Glad og rar.
"Og når man er forelsket så gjør man
og tenker man merkelige ting" fortsetter hun
nesten litt banalt og vi er som
trukket ut fra den verste såpeserie
i kvinnes minne.
Hilde er pen tenker jeg og prøver å
ikke ense det som kommer, for jeg vet hun har rett.
I det hun sier og i det som kommer etterpå.
"Og det kan være en fin ting, å være forelsket.
Men hvorfor tviholder du på noe
som ikke gjør deg bra i magen.
Er det verdt det?"
"Du er ikke verdt det Hanne", sier hun før jeg
rekker å si at jeg har
vært ferdig en god stund. Jeg har bare levd
på bildet, et bildet som har blitt
mer og mer uklart.
"Du har vært borte alt for lenge.
Gitt alt for mye, tenkt alt for mye
på noe som ikke er verdt å bruke så
mye tanke og energi på".
Jeg er ikke på randen nær, faktisk på langt nær.
Det bare stikker litt i mellomgulvet. At noen
sier det rett ut. Svart på hvitt. "Sånn er det,
og du vet det. Og nå, nå kan du handle.
Og plutselig, uten at jeg vet hva som utløser det
så ser jeg hvor absurd hele perioden har vært.
TøydukkeAnna uten tråder i armene. Hun kaver.
Stakkars lille dukken kaver.
Og jeg ler. For det er ikke første gang
og ikke siste heller.
Hilde smiler og jeg tenker at hun egentlig
snakker til seg selv. Ordene
er ment til henne, til magen og hode hennes.
Men fine Hilde tviholder,
for det er sånn hun er. Og jeg tror
hun er en av de sterkeste menneskene jeg kjenner.
Jeg er ikke som Hilde, desverre
vil mange si.
Og jeg tenker på boken, de fem sidene og smiler.
Vi lar oss rive med, stiller oss helst fremst på
konserten bare for å la trommehinnene å det nest-
siste bristepunktet.
Men ikke før vinden har stilnet går vi opp igjen.
For det er så fint her oppe, og jeg ville ikke byttet det
mot en flakslodd en gang.
"Så da har vi en deal", sier hun og blunker lurt.
"Seilbåt i august? Dundeal. Fordi vi fortjener det".
Og vi skulle egentlig ha gått på yoga og blitt
balanserte og harmoniske mennesker.
Men tar oss heller godt til rette, kryper nermere
og drikker mer rødvin.
Dett var dett.