Fredag 10.August

Friday, August 10, 2007

Julia har en lilla ullkjole på veggen, rett ved siden av knaggen med alle veskene og smykkene. Vesker fra India, smykker fra Peru og sjal. Store sjal i mange farger, rødt, brunt, grønt og lilla.

På gulvet ligger et persisk teppe og under vinduet, med utsikt over havet som starter fra vika og aldri slutter, står et skrivebord. Overlesset av aviser og skrivebøker med tull i. ”Jeg skriver bare tull i disse bøkene, tull og drodling”. Og jeg vet at det ikke er sant, men tenker at alle lyver fra tid til annen. Av og til fordi vi ikke vet bedre eller bare fordi det passer seg bedre. Eller fordi vi så gjerne vil at løgnen skal være sann, og gjentar den lille løgnen mange nok ganger helt til vi tror på den selv. ”Det ble bare feil”, sier vi og dropper ut, eller flytter. Fra London til Paris. Fordi det bare ble feil, eller fordi vi gikk lei.

Balansen er hårfin.

Rommet er grønt, brunt, rødt og lilla. Og om man ser ekstra godt etter i det mørke lange håret og i de mørke øynene, så ser man at Julia hører hjemme her. Julia og rommet.

En gang bodde hun i Australia og bakte kaker til alle som ville ha. Og de var det mange av. Daglig kom de, for et glass melk og for kaken du hadde bakt. Og du lot dem snakke, om sine problemer og gleder, var en som alltid hørte på dem, lo når de lo og ga mer kake om de gråt. Du hadde alltid tid og rom og var alltid glad. Lo av det meste og ga nok et inntykk av å være yngre enn du var.

Men du var mye alene der, var du ikke? Når det boblet over av inntrykk eller når alle dro hjem på juleferie. Når de hadde spist opp kaken, drukket opp melken og trakk stolen ut fra bordet og takket for seg.

Da var du alene. For det du hadde å si, det sa du aldri til noen og egentlig likte

du det slik, gjorde du ikke?

Hun sitter i sengen sin, med beina i kors opp under seg og luter litt i ryggen. Tar en slurk av øllen og skal til å si noe, men lar være. Radka Toneff synger i bakgrunnen og minner meg om Whiskey og sommer. En sommer for veldig lenge siden, før jeg traff Julia og noen av de andre.

”Husker du sommeren hos Paul, Julia? Husker du hvor full han ble den siste kvelden og sprang ut i bare undertøyet og ble borte i mange timer. Og når han kom tilbake var det ingen som hadde merka at han var borte. Åh, husker du hvor snurt han ble? Haha, han var en raring, men jeg likte han. Og det var vel første gangen jeg møtte deg, var det ikke?”

Hun legger seg på ryggen, gjør store øyne og ler. Ser opp i taket og jeg ser at hun tenker, som om hun ikke er helt sikker når første gang vi møttes. ”mmjo, jo det var kanskje det. Jeg husker ikke helt, det er så lenge siden. Men Paul husker jeg, husker at han kom inn døra og var naken som en påle. Og snurt ja, åh han ble ordentlig sur. Satte seg i et hjørnet og furtet intenst, helt til han sovnet. Intens furting, det er når man sitter i et hjørne og furter naken.

Vi ler rått og snakker om gamle spøkelser en stund.

Det er godt å le med Julia, og det er godt å le. Selv for den som sjelden ler, er følelsen av å le noe som sikkert ligner det å pille av lim fra fingeren. Løsner og du ser at finertuppen blir ren.

Det er mørkt utenfor vinduet nå og plutselig, som om noe kastet en stein på vinduet

”Vil du synge for meg Hilde, jeg er så trøtt skjønner du. Og så er du så søt når du synger”.

Hun smiler forsiktig og snur seg halvt bort og det er først nå jeg ser hvor gammel hun er blitt. Øynene er fortsatt mørke, men det mangler noe. Noe som var der for bare noen måneder siden, men som de kom og tok. Tok med seg og lot sløret bli igjen.

Og selv om hun egentlig ikke er gammel, så sluttet hun å danse for lenge siden og jeg blir redd og kjenner klumpen i halsen. Hvordan den presser seg oppover luftrøret og så blir jeg både sint og redd.

”Selvfølgelig kan jeg det”, hvisker jeg og henter et teppe. Legger meg bak henne og synger den sangen jeg vet at hun liker. Ikke den triste, den som er vond, men den andre.

Og så sovner vi og den ene vil aldri få sagt det den andre tenker på.