onsdag 15. august 2007

Jeg har ikke planer om å ta drosje hjem, av den enkle grunn at jeg ikke har råd.

Så når kvelden er over, så går jeg hjem. Å gå hjem vil, i sakte tempo, si å gå i en halvtime.

For noen måneder siden flyttet jeg. Da bodde jeg også en halvtime unna, men i et langt mer lugubert strøk. Langs hovedveien, gjennom to undergrunner, over et industriområdet og opp en lang bakke måtte jeg gå, før jeg nådde kjelleren der vi bodde.

Nå, nå bor jeg på andre siden, på den fine sida av byen. Fra sentrum og hjem er veien brolagt og trehusene er små og husvinduene varme og snille. Det føles ikke ut som om jeg bor utenfor byen, bare byen i utstrekning. Og selv om jeg bruker like lang tid hjem nå, så er veien langt triveligere. Derfor synes jeg også det skulle være hårreisende å ta drosje hjem, bare fordi siste bussen er gått.

Er ikke ung og sprek for ingenting..

I avisene omkring Bergen i disse dager står det om hele fire voldtekter på ei uke. Unge jenter som er blitt voldtatt midt i sentrum. Jeg husker ikke hva mer som stod, om eventuelt hvorfor og når tid på døgnet. Men min mor er overbevist i sin sak den dagen hun ringer for å advare: ”Det var sikkert i det området du driver og vandrer på kveldstid”. Og jeg kan høre rumling fra bestemor i bakgrunnen at de hadde sikkert lite klær på seg og.

Og jeg klandrer ikke min mor. Mor er snill og vil alt vel, det er ikke annet å si om det. Bekymret og snill. Og bestemor er bestemor, og mange vil nok finne hold i det hun mumler.

Og jeg takker mor for advarselen og blir ikke hørbart irritert over telefonen.

For det er ikke mammas skyld at jeg blir sint.

Jeg blir sint fordi jeg må ta drosje fordi jeg er jente. Jeg er jente og jenter blir voldtatt dersom de går alene hjem en sen kveld fra byen. Hvis jeg som jente i tillegg har lite klær på meg, så er det som å be om det. Kom å ta meg.

Jeg blir sint fordi lite klær betyr å være uansvarlig og jeg blir sint fordi guttene slipper unna med det.

Og mest av alt blir jeg sint, og nå er jeg nærmere den magiske grensa til fly forbanna, fordi det å tråsse disse forhåndsregler kalles å være naiv. Naiv og jente. Hånd i hanske.

Det merkelige er at før mamma ringte for å advare, så hadde jeg allerede lest dette i avisen. Jeg hadde tenkt tanken på drosje og buss, tenkt på disse jentene og tenkt på hvordan det er å være jente. Hva det vil si og ikke.

Og frustrerende nok som det er, så føler jeg ikke at vi er en eneste stor familie. Disse jentene.

Noen elsker gardinstenger og gullvasker, andre rølp og dataspill. Noen går aldri utenfor døra fordi kjæresten er i millitæret og noen må jo passe ungen. Andre er aldri hjemme og skifter partner hver uke. Det er et mangfold, en stor hurv som i utgangspunktet ikke deler annet enn det faktum at vi er født med de samme atributtene og gjerne ilegges rosa pledd og sløyfe som toddel.

Og jeg liker mangfoldet, mangfold generelt gjør meg glad i fletta og myk i magen. Være seg gutter, jenter, hetero, homo, utlending eller postmann. Og når sant skal sies, så kunne jeg ikke brydd meg mindre om du var gutt eller jente. Er du bra, er det bra nok for meg.

Det jeg ikke liker, er at jeg må tenke på denne fordømte drosjen og mørket. Det faktum at jeg alltid har tenkt på mørket i skogen som en uting og vært redd for tomme hus, slår meg i det jeg slår ut med armen og bussen stopper.

Redd fordi det kan ligge noen i krokene som vil meg vondt, tenker jeg og går av bussen.

Jeg har alltid tenkt slik, og det skremmer meg at dersom noe skjer en dag, så kan jeg få all skylda, tenker jeg og løper opp steintrappene.

Rett og slett fordi jeg er jente.

Og det gjør meg mer sint enn drosjen til 400 spenn.

Ingen kommentarer: