La planken gå, ja la den vandre.

Ei glipe i gardina og egentlig så vet vi ingenting.
Om hendene som slår på tastaturet, om tyngden på skritta og om ropa i gangene. Vi vet ikke om pianoet er ustemt eller om det er meningen at det skal være sånn. Vi vet ikke om smila kommer fra den lille kroken i hjertet eller fra vinden som hyler mellom husveggene. Og er det beina, hode eller er det kanskje stemmene fra tribunen som er avgjørende?
Egentlig så vet vi ingenting og vi vet i alle fall ingenting om hverandre.

Men kan vi gjøre noe med det?
Når verden kupper svingen, hjelper det da med glava under armene og hjelm på hode? Med Primus på loftet og et dusin ved i ovnen? Vet vi mer om hverandre hvis vi safer, eller må vi satse planke?

Med glipe i gardina og ord på tomgang lar jeg hendene falle. Det er ikke sikkert vi kan gjøre noe med det akkurat nå. Men vi kan la sola sleike nakke, la ryggen gå i bue og late som.