Et rom uten utsikt.

Jeg har vært her før. I dette rommet, med nakne føtter mot det hvite, skjeve tregulvet foran vinduene. Vinduene, som buer seg helt øverst før veggen plutselig tar over, skyter fart, skrått mot himmelen og skitt i karmene.
Midt i dette rommet har jeg vært før, med ansiktet mot glasset og havet og lukta, lukta av fjære, fregner og sol, enda sola ikke har våknet enda.
Bak meg, i ryggen, henger kunstverk på kunstverk. ”De gjør rommet” sier en og er en viden kjent kunstner med hode i hendene og bryna over pupillene. Med liten skrift og store, abstrakte symboler skal de, kunstverkene, fortelle noe viktig. Noe vi mennesker bør tenke på, vite om og fundere over. Noe eksentrisk, åndelig, altoppslukende.
De står i en klynge rundt den ene, viden kjente kunstneren. Nikker, gjør smale øyne og legger pekefingeren over munnen, som om meningen, den skjulte meningen med kunsten, blir ekstra tydelig om de bare legger fingeren på munnen, forsiktig og rett som en strek. ”Sterkt” sier noen og er seg selv nok. Nikkingen begynner igjen og jeg klarer ikke lengre å skille dem fra hverandre. De lange skjerfene, de firkantede brillene, det store håret, de glatte kinna og rutene, på både de rette og de ikke fult så rette stedene.
Forrige gang, altså gangen før forrige gang, var jeg en av dem. Jeg hadde røde strømper, kniver i orda og mannehat i panna. Jeg var en av dem, jeg visste bedre enn de som trodde de gjorde det og jeg skulle alle steder. Vi trodde på orda og revolusjonen som fulgte, vi hadde pågangsmot i skoa og en verden på tåhev. Vi hadde Dylan i magen og Lennon i nakken og vi sang, med grepa i fingrene og akkordene i banken.
Jeg har vært her før, i dette rommet og den gang var jeg en del av dem.
Men denne gangen er det annerledes. Noe er forandret, alt er forandret. Gulvet er ikke like skjevt og noen har vasket i vinduskarmene. Jeg har vært her før, i dette rommet og jeg har nok en gang kjent sola krype oppover åskammen og neseryggen, men denne gangen er det noe annerledes og jeg forsår jo hva det er.

Det er ikke jeg som eier rommet lengre.