Hannehuset

La meg si det sånn:
"Things have changed", som de sier i engeland, eller "tino har endra seg" for å si det på godt, gammeldags kvasinynorsk (og hvis setninga virkelig skal komme til nytte, sånn på riktig, så burde ho bli presisert på tydelig, utprega sunnmøredialekt. Med krasse r'er og tydelige konsonanter. Først da forstår man virkelig at noe har skjedd. Noe stort, noe).
Og nå lyver jeg. Det er selvfølgelig ikke jeg som sier det. Det er Bob som sier det, eller strengt tatt så synger han det, på den måten bare Bob kan.
Jeg bare tenker det. Kjenner det på gikta og har det på tunga. Langs grusete veier og snødekte grøftekanter. Tidlige morgener og sene kvelder. Da tenker jeg på det. At noe er i endring, eller noe har endra seg. At ingenting vil bli det samme også legger jeg meg inntil høytalerne og kjenner bassen i magen. Ser bildene fra i fjor og drømmer meg bort. Eller, som Bob sier;

"People are crazy and times are strange
I’m locked in tight, I’m out of range
I used to care, but things have changed"