Lyden av brunost

Jeg tenker på jul, i oktober. Jeg tror det må være butikkenes feil, eller handlegatene eller de som eier handlegatene og butikkene. Det er jo deres feil uansett. Slik det alltid er. At melka blir dyrere, at pantemaskinen alltid piper når det er din tur eller at dama bak deg, som har stått bak deg hele tiden, plutselig befinner seg før deg i køa. "Jeg går aldri tilbake til den butikken igjen" er kanskje det mest brukte utsagnet i min familie. Og da spesielt i oktober. "Nå selger de pepperkaker og julebrus, i oktober! Jeg går aldri mer tilbake til den butikken der" sier de og er sinte og frustrerte mens de dypper en pepperkake i kaffen.
Jeg prøver å minne dem på at de trenger ikke kjøpe pepperkakene og julebrusen selv om den står i butikken, men det vil de ikke høre på. "Prinsippene Hanne, det er prinsippene det går på" sier de og noen hoster marsipansmuler i halsen mens andre trekke linjer til samfunnet og krigen.
Etterpå tenker jeg derfor litt på jula. I oktober og kanskje hadde jeg ikke tenkt på jula i oktober dersom ingen snaket om den. For en pepperkake er jo egentlig ikke mer julete enn fyrstekake, sånn egentlig. Det er jo vi som bestemmer det.
Og så gjør jeg noe som sikkert ville gjort meg både arveløs og til et populært samtaletema i oktober, og kanskje november, i årene framover: Jeg setter på julemusikk. "The Source: Of Christmas Live". Det er julemusikk og jazz og kletzmer og blues og klassisk på en og samme gang.
Og jeg sier som fetteren min sa som veslevoksen 14åring. " Høytalere er som brunost, du kjenner det på smaken" sa han og var alvorlig. Jeg var alvorlig jeg og, fordi fetteren min var det og så lå vi på rygg hele kvelden og lyttet etter smaken av brunost. I ettertiden har jeg tenkt at det er ikke høytalerne som er som brunost, men musikken. Og egentlig er jeg ikke sikker på hva han mente i det hele tatt, men det er lit fint å tenke på og så legger jeg meg på rygg og lytter. Til alle historiene og så er jeg nær ved å si at jeg liker jula bedre i oktober enn i desember, men det sier jeg ikke.
I stede sender jeg ei melding, til en jeg ikke har snakket med på fem år og får svar med en gang:
"Jeg savner deg og".

Dette er en dag som ikke helt vil begynne.
Jeg gir den en time til.

I mellomtiden tenker jeg på Sverige. Dette bildet tok jeg i sommer da Merethe og jeg tok nabotoget over til Sverige for å leke turister.
Det var en fin tur. Det var GB-is, karuseller og sommerflørt på kaia.
Enda finere er det å lese noe man selv har tenkt. Eller høre noe si det man selv kunne sagt.
Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare liker det. En følelse av sammenheng, eller å vite at jeg kan få ligge bakpå og hvile i skyggen enn så lenge. Verden går jo videre likevel.

Jeg vil ikke ha det.

Jeg vil ha det.

De vil ikke ha det.

Jeg vil ha det.

Sånn kan det gå. Og sånn går det.

Du står sånn at jeg ikke kan se ansiktet ditt, og det er kanskje like greit. Da kan jeg ikke dømme boka på coveret og du virker så liten der du står, enda du er alt annet enn det. Liten.

Kulda biter i halsgropa og himmelen henger i en tynn tråd.

”Når må du gå” spør jeg og ser at du skifter vekt fra den ene foten til den andre. Glemmer å puste, henter deg inn igjen og kjeder deg. Kunne falt om på flekke av kjedsomhet.

”15 minutter”, sier du. Ingenting mer, bare det, kjeder hode av deg og noen mister nøklene på gata. Jeg er frosset fast til bakken, angrer på at jeg spurte og småsteinene under skoa blir til glass.

Alt peker på det. Jeg bør komme meg bort derfra, legge beina på nakken og løpe så beina blir til olje, men så er jeg jo faktisk frosset fast til bakken, ikke sant. Innmari upraktisk når jeg tenker på det og det gjør jeg jo. Tenker på det. På det og at et bildet kan få virkeligheten skarpere enn virkeligheten selv. Det er jo derfor vi liker det så godt, å ta bilder. Få et tilsynelatende tomt og grått rom til å virke både fargerik og osende av gode historier. Det er jo det som driver oss. Gjøre noe stort ut av ingenting og la hele verden tro på det. For om hele verden tror at Elisabeth på bildet er verdens vakreste, så blir hun jo det. Mrs World eller frøken Bergen. Lyver så det renner av og perler på ei snor.

Det er jo derfor vi gjør det, er det ikke?

”Det er snart jul” sier du og går ut av skyggen. Og plutselig står så nærme at jeg kan kjenne pusten din mot kinnet mitt og noen putter frøken Bergen, perlene og bildet i en svart sekk og stikker. Uten å si fra, og etterlater meg her med ingenting og jentepust mot kinnet.

Det er ingen vei tilbake, jeg er så nær som jeg kan komme og så sier jeg jaggu og stiller meg enda nærmere og noe rører seg mellom ribbeina.

I noen sekunder er det som om ingen av oss vet hva vi skal gjøre eller hva det er som skjer, og så kysser hun meg. Fargene glir over i hverandre.

15 minutter etterpå går jeg bortover gata og steinene er ikke lengre glass. Går forbi lange øyne, forbi sjappa med brukte fotoapparater og en liten kolonial som selger ”Pølse og potetmoose for bare 50 kråner”. Litt lengre borte i gata, der bakkene heller oppover, løper jeg. Føler meg lett og klarer så vidt å holde balansen i en sving hvor holka glinser og nærmest narrer meg til å stoppe. Først da kjenner jeg hvordan munnen er full og hjertet går amok under Bergansjakka. Litt for fort.

Jeg holder på rekkverket og lener meg framover. Svetten i nakken og det svartner i stjerner. Tusen av dem og jeg holder fast og puster med nesa.

Da det letter for børa blir jeg stående og se utover byen. Kulda er glemt og jeg ser utover byen. Nok en ting jeg skal legge bort. I en skuff så lenge og lar handa bli over jakkelomma. Noe stikker i fingertuppene og jeg drar den til meg. Et rykk. Før jeg lar hånda gli nedi og trekker opp et bildet. Noen som ler og jeg husker epler i hagen, lukta av vafler fra kjøkkenet og en nyfødt kalv. Og som vi forbarmet oss over den, enda ingen av oss visste hva vi skulle gjøre.

Jeg ser på bildet og utover byen, trekker lua godt over ørene og vil ikke lengre være den i midten. En plan B er ingen plan om det ikke finnes en plan A.

Og så river jeg det i to.

Pinnebrød

Pinnebrød

Du trenger:

500 g mel (bruk gjerne litt grovt mel)
2 ts bakepulver
5 ss sukker
1 ts salt
1 dl matolje
ca 2 dl lunket vann

Slik gjør du:

Bland det tørre. Spe med vann og olje til deigen har plastelinakonsistens. Form en klump deig til en pølse og tvinn denne rundt en pinne. Stek brødet over glørne til det er gjennomstekt og slipper pinnen. Brødet kan fylles med f.eks syltetøy. Du kan også tvinne deigen rundt en pølse på spidd og lage «pølse i slåbrokk». Bruk gjerne andre smakstilsetninger som f. eks kanel eller revet ost i deigen.

TIPS: Det beste spiddet lager du av en grein av frisk tre. Spikk av barken på den øverste delen hvor maten skal sitte.

Brann har vunnet serien i år og om du er som meg, så kunne du ikke brydd deg mindre.
Sånn egentlig.
Men det er ei tid hvor det skjer lite, iallefall om du overser regnbyger og vaskeuker som blir glemt.
Dessuten er oppstyr, liv og raketter en opplevelse man må få med seg, om ikke annet for å kjenne på stemninga. Og jeg har jo tross alt lært ett og annet. Av tippeligaen og feiringen på festplassen, det året Brann vant serien. Og ikke minst kan jeg nå brannsanger på rams. Som "Brann, Brann", "Vi elsker Brann", "VI E` BERØMTE BRANN" og "Ørnen". Dessuten vet jeg nå navnet på iallefall fem brannspillere da det er laget sanger om disse fem også. Alt dette og mye mer lærte og opplevde jeg på festplassen i Bergen natt til mandag 29. oktober. Et folkehav på rundt 70 000, som er like mange som på 17. mai og på en kveld som var som både julaften og nyttårsaften på en gang (ref. BT og Adressa).
I tillegg til sangene har jeg lært at "den sterkeste overlever" og "hver mann for sin kilt" er to ordtak og handlingsstrategier man bør bruke dersom man ønsker å overleve i en stor menneskeklynge uten å få panikk eller klaustrofobiske anfall. Jeg har lært at det er forskjell på ekte og ikke fult så ekte Brannsupporter, i følge min Ekte brannfanvenninne. De ekte følger laget i tykt og tynt og i dette tilfelle, har det vært mye tynt og dermed en langvarig prøvelse. De andre, de med litt mindre tolmodighet, forsvinner ved mange nok tap og blir gjerne kaldt svikere, nesten landsvikere om du i tillegg til å svike laget ditt går over til fienden Rosenborg. Nå skal det likevel litt til å holde ut håpet i 44 år og jeg har full forståelse for de som ga opp 25 år etter, eller det 43. året. 44 år er veldig lang tid og hadde jeg vært dedikert fotball og Brannfan hadde jeg sikkert gitt meg for lenge siden. Maks ett år og jeg hadde droppa hele supporter karrieren. Flytta fra byen og starta opp som curlingsupporter med Dordi i spissen. De er kanskje litt mindre aggressive enn Brannsupportere, dessuten gjør de jo det så godt på landskapet om dagen og Dordi er jo bra på mange måter. Det er uansett opplevelse å stå på festplassen natt til 29. oktober 2007, det er en opplevelse å se så mange Bergensere på en plass og det er en opplevelse å skulle komme seg hjem samtidig som 70 000 andre mennesker også skal hjem. Men om det ikke skjer noe drastisk de neste åra, må jeg nok skuffe. For jeg er ikke og kommer nok ikke til å bli Brannfan eller særlig fotballinteressert i det hele tatt. Men jeg kan, om 20 år, si "jeg var der" og føye til at "ja, det var helt vilt", for det var det. Det var vilt og folk var ville. Men jeg kan synge sanger som "Brann, Brann" og "vi elsker Brann" og om jeg ønsker å imponere, eller bare holde samtalen gående kan jeg alltids synge av full hals "Skillingsboller, Hansa-øl,Hansa-øl, Hansa-øl. Det e nokke for seg sjøl, for seg sjøl, for seg sjøl. Bryggen, Lille Lunggårdsvann, Fottikken og SK Brann. Bergen e vår kjærlighet, Bergen i all evighet".
Og det er jo iallefall noe.

Det er listetid og alle barna roper ”jaa” i kor.
Denne ukes liste er en populær lek. Den går ut på å spille en sang og deretter skrive det første som faller deg inn når sangen begynner. Være seg mennesker, lukter, settinger, farger, bilmerker eller filmer. Det aller første minnet som når tinningen i det sangen begynner. Sett spilleren på shuffle/random og la leken begynne. Klar, ferdig: Tryll!
1. Goo Goo Dolls: Ingvill og Ida og sommeren for mange år siden. En hel dag med slåball, grilling og teltur i hagen. Det var også den sommeren hvor håndballaget vårt vant mange kamper før vi fikk ny trener som kjørte en bil med sotete ruter og skinnseter til og fra kamper.
2. Odd Nordstoga ”Singeling”: Advent hos Reidun og Ann Kristin. Stua er eggehvit og brun. Vi lager pepperkaker, ser på håndball og Gro, varmer hendene på gløggkoppen og ler. Masse.
3. The Rolling Stones ”I can get no satisfaction” Rommet på loftet i barndomshjemmet. Jeg har akkurat flyttet inn og oppdaget et hemmelig dør, og innenfor der et hemmelig rom/kott. Der står det mange esker med gamle Lp-plater. Mye Beatles, mye Bach og Beethoven, Bruce Springsteen og The Rolling stones.
4. Timbuktu ”Løser sej”: Live og jeg er på Hulen i Bergen. Det er januar og vi er fuktige på beina, ettersom skoa er slitte og snøen kald og våt. Vi har det dårlig begge to, men smaker på øllen og danser hele kvelden. Når denne sangen kommer er vi godt i farta og blir glad i magen.
5. Joni Mitchell ”Both sides now”: Mamma.
6. Radiohead “Karma Police”: En student fra musikkonservatoriet har en hørelæretime og han skal ha oss til å analysere og finne taktene i denne sangen. Jeg skulle bli som han.
7. Cat Power ”Yesterday is here”: Ingvill.
8. Nofx ”Eat the meek”: Astrid
9. Samvirkelaget ”Itjnåsomkjæmtåsæsjøl”: By:larm 2006, Ingvill, Berit, Ann Kristin og jeg hopper og blir klemt helt inn til gjerdet. Stor jente som tar av med hopping bak oss, ess i ermet.
10. Bo Kaspers Orkester ”I samma bil”: Frihet i blodårene, bursdagssommergrilling i parken, Rebekka, Reidun, Lars, Mari, Marthe, Anne Line og Kristine.
11. Cat Stevens ”Lady D’arbanvill”: 1999, Langt hår, kassettspiller, busserull, gitar, grilling i fjæra og te på rommet, lukta av ull og nyforelsket
12. The Moldy Peaches ”Anyone else but you”: Arve, folkehøyskolen og babygrøt til frokost
13. Susanne Sundfør ”I resign”: Togtur til Oslo og tusen sommerfugler. Sol, Sol og SOL. Forelsket i karakterene i boka og elsk.
14. Jokke og Valentinerne ”Aldri stol på en fyllik”: Alrek og vennene til Marthe på kjøkkenet.
15. Ani difranco ”Angry anymore”: Her tenker jeg masse. På Ida, på Erla, på avløserjobben og å laste høy på lasteplanet.
16. Ani Difranco: ”Lost and Deliriouse”: Trondheim og et sjøgrøntsmykke.
17. Cat Stevens ”Peace Train”: Blå sovesofa og hemmelig besøk på rommet og sniking ut på kvelden
18. Mozart ”Marriage of Figaro”: Kristin sanglærer, stor munn, mørk sal og Mari. Spenning og Praha (Vi hørte den ikke i Praha, men den minner meg om La Traviata)
19. Kokin Gumi ”daylight”: Erik og jeg ligger på gulvet på rommet hans og ser opp i det lyse treverket i taket hans. Vi er begge veldig slitne, men slapper helt av når denne kommer.
20. Erika Baduh ”Rimshot”: Roma i Mai og på pub med onkel. Første gang jeg forteller at jeg liker jenter og onkel spanderer en drink om gratulasjon.

Jeg har ikke planer om å ta drosje hjem, av den enkle grunn at jeg ikke har råd.

Så når kvelden er over, så går jeg hjem. Å gå hjem vil, i sakte tempo, si å gå i en halvtime.

For noen måneder siden flyttet jeg. Da bodde jeg også en halvtime unna, men i et langt mer lugubert strøk. Langs hovedveien, gjennom to undergrunner, over et industriområdet og opp en lang bakke måtte jeg gå, før jeg nådde kjelleren der vi bodde.

Nå, nå bor jeg på andre siden, på den fine sida av byen. Fra sentrum og hjem er veien brolagt og trehusene er små og husvinduene varme og snille. Det føles ikke ut som om jeg bor utenfor byen, bare byen i utstrekning. Og selv om jeg bruker like lang tid hjem nå, så er veien langt triveligere. Derfor synes jeg også det skulle være hårreisende å ta drosje hjem, bare fordi siste bussen er gått.

Er ikke ung og sprek for ingenting..

I avisene omkring Bergen i disse dager står det om hele fire voldtekter på ei uke. Unge jenter som er blitt voldtatt midt i sentrum. Jeg husker ikke hva mer som stod, om eventuelt hvorfor og når tid på døgnet. Men min mor er overbevist i sin sak den dagen hun ringer for å advare: ”Det var sikkert i det området du driver og vandrer på kveldstid”. Og jeg kan høre rumling fra bestemor i bakgrunnen at de hadde sikkert lite klær på seg og.

Og jeg klandrer ikke min mor. Mor er snill og vil alt vel, det er ikke annet å si om det. Bekymret og snill. Og bestemor er bestemor, og mange vil nok finne hold i det hun mumler.

Og jeg takker mor for advarselen og blir ikke hørbart irritert over telefonen.

For det er ikke mammas skyld at jeg blir sint.

Jeg blir sint fordi jeg må ta drosje fordi jeg er jente. Jeg er jente og jenter blir voldtatt dersom de går alene hjem en sen kveld fra byen. Hvis jeg som jente i tillegg har lite klær på meg, så er det som å be om det. Kom å ta meg.

Jeg blir sint fordi lite klær betyr å være uansvarlig og jeg blir sint fordi guttene slipper unna med det.

Og mest av alt blir jeg sint, og nå er jeg nærmere den magiske grensa til fly forbanna, fordi det å tråsse disse forhåndsregler kalles å være naiv. Naiv og jente. Hånd i hanske.

Det merkelige er at før mamma ringte for å advare, så hadde jeg allerede lest dette i avisen. Jeg hadde tenkt tanken på drosje og buss, tenkt på disse jentene og tenkt på hvordan det er å være jente. Hva det vil si og ikke.

Og frustrerende nok som det er, så føler jeg ikke at vi er en eneste stor familie. Disse jentene.

Noen elsker gardinstenger og gullvasker, andre rølp og dataspill. Noen går aldri utenfor døra fordi kjæresten er i millitæret og noen må jo passe ungen. Andre er aldri hjemme og skifter partner hver uke. Det er et mangfold, en stor hurv som i utgangspunktet ikke deler annet enn det faktum at vi er født med de samme atributtene og gjerne ilegges rosa pledd og sløyfe som toddel.

Og jeg liker mangfoldet, mangfold generelt gjør meg glad i fletta og myk i magen. Være seg gutter, jenter, hetero, homo, utlending eller postmann. Og når sant skal sies, så kunne jeg ikke brydd meg mindre om du var gutt eller jente. Er du bra, er det bra nok for meg.

Det jeg ikke liker, er at jeg må tenke på denne fordømte drosjen og mørket. Det faktum at jeg alltid har tenkt på mørket i skogen som en uting og vært redd for tomme hus, slår meg i det jeg slår ut med armen og bussen stopper.

Redd fordi det kan ligge noen i krokene som vil meg vondt, tenker jeg og går av bussen.

Jeg har alltid tenkt slik, og det skremmer meg at dersom noe skjer en dag, så kan jeg få all skylda, tenker jeg og løper opp steintrappene.

Rett og slett fordi jeg er jente.

Og det gjør meg mer sint enn drosjen til 400 spenn.