Velkommen

Kjære 2009.
Velkommen til verden og jeg skal ikke lyve: Det er en tøff oppgave du har foran deg. 2008 har ikke gjort det lett for deg, ja det er nesten så man skulle tro at 2008 gjorde det vanskelig for deg med vilje og jeg misunner deg ikke. Kriger og finanskrise, sult og global oppvarming. Blodpriser på melkeprodukter, nabokrangler og uvennskap i den EU godkjente sandkassa. Den verdenen som ligger for dine føtter er blitt både veldig stor og veldig liten på en gang mens menneskene i den er både veldig sinte og veldig glade på en gang, alt ettersom hvor i verden de lever, hva de jobber med, hva de åt til frokost og hvilke sko de valgte akkurat den dagen.
Ja, det er nesten så det er vanskelig å finne en rød tråd i det hele, en oppgave jeg overhode ikke misunner deg og det kommer nok ikke til å bli lett. Ikke hele tiden og spesielt ikke i starten.
Det kan jeg bare fortelle deg med en gang, for 2008 gjorde, som sagt, veldig mye ugang og det er som med et nytt år som det er med et regjeringsskifte eller pepperkakehusbygging: når veggene mangler tar det tid å steike nye.
Likevel og på tross, så er det nok veldig mange som er glade for at du nå er kommet. Veldig mange. For eksempel er det ca 192,000 stk som skriver om og er opptatt av solskinn, 16,000 er interessert i pappesker mens det dessverre er en kraftig nedgang i interessen for frimerkesamlinger med sine usle 6,090 stk. Derimot ser vi ei kraftig øking i det som har med menneskerettigheter å gjøre med nesten 312,000 treff og stadig flere ser ut til å like livet om morgenen. Og det er her vi kommer til selve kjernen i det som skal komme til å bli din nye arena. For selv om verdenen ser ut som et særdeles merkelig sted til tider, ja at det rett og slett kan virke som en umulig oppgave å skulle tilfredsstille dem alle, ja både de sinte og de glade og de urettferdige, så er det liksom bare sånn det er. Innimellom. For Livet til de som lever her nå, som har levd her ei god stund og som skal leve her ei god stund til, lever et langt liv. Vi snakker om et kjempelagt liv her, et liv det tar tid å bygge. Eller å bare forstå. Sånn som byen eller en sang, den ble ikke bygd på en dag. Det tok tid. Og kanskje er livet til menneskene like langt som tida det tar å bygge det? Eller kanskje det bare noe man sier, fordi man ikke finner på noe annet å si. Annet enn ”Sånn er livet” eller ”det må no bli likar i morra”. Kanskje og jeg tror ikke det er lett. Det skal liksom ikke være det, men så er det liksom litt fint likevel. Om morgenen, eller om kvelden. Når det snør. Når det snør så mye at lyden av fotspor i snøen forsvinner eller når fuglene kvitrer som galne for å varsle vårens ankomst i januar. Når de små vokser seg større og når de store innser at de aldri blir helt store. Ikke så store som de forrige og så gjør de som de små og aker i akebakken. Når de sure innser at de har vært dumme og sier unnskyld til de som trodde de hadde vært dumme, men ikke var det likevel.Når de regner på klokkeren og feieren får seg en ny feierkost.
Da er det faktisk ganske så fint og jeg sier ikke at det skal være lett. Jeg sier bare at det er sånn livet er og sånn er det å være menneske og sikkert år 2009 også.
Jeg ønsker deg i alle fall lykke til og håper du gjør ditt beste.
Mer kan ingen kreve av deg. Ikke med vilje iallefall.

Harmoni

Egentlig ønsker jeg å være et harmonisk og bedagelig menneske. Snill mot alle, likt av alle også dukker hun alltid opp med boller på bursdager til familie, venner, og kanskje venners venner hvis venners venner er greie, rett og slett fordi jeg vil alle så vel og fordi jeg er et slikt harmonisk menneske som husker alles bursdager. Jeg vil være en sånn en. Som husker og neier pent i mine gule, røde, brune og grønne blomstrete, stripete eller prikkede kjoler. Kjoler som, av en eller annen grunn, også matcher interiøret. Gardinene og teppene. Veggene og stolene på verandaen.
Selvfølgelig må jeg være vegetarianer, det er liksom medfødt, også må jeg jo være følelsesmessig engasjert i en, eller gjerne flere frivillige organisasjoner som dyrebeskyttelsen, natur og ungdom, amnesty eller leger uten grenser. Dette fordi jeg bryr meg om andre og fordi jeg ikke er så opptatt av å tjene penger eller materielle goder for den saks skyld. Mat på bordet og kjærlighet i hvert hjørnet er liksom mitt nye motto. For hvem trenger vel ny sofa, bare fordi den gamle sofaen har fått store kaffe- og vinflekker som ikke lar seg fjerne. Den fungerer jo likevel og når jeg tenker meg om, så er den jeg ønsker å være en sånn type som aldri får flekker på sofaen sin. Andre misunner hennes flekkløshet og den harmoniske jeg, bare trekker på skuldrene og ler en smittende, hjertelig latter for ja, jeg må ha en slik hjertelig og smittende latter. Det har jeg ikke i dag. Jeg knegger, eller fniser og er sædeles lite sjarmerende når jeg ler, men den nye meg. Den nye meg har det, også har hun kanskje lange, lyse lokker som spretter når hun ler og røde, blussende kinn.
Den nye meg maler tånegler på søndager og får A på alt hun gjør. Ikke fordi hun stresser livet av seg, men bare fordi hun er sånn. Også spiser hun akkurat passe med sjokolade og vet når grensa er nådd for mengder alkyler på en fredagskveld. Dagen derpå ser hun like fresh ut, men tar seg kanskje en liten joggetur før hun serverer nystekte vafler til de som ikke ser fult så freshe ut etter gårsdagen.

Den nye meg er rett og slett et bra menneske, og jeg tenker jeg begynner med en gang. Å forvandle meg.
I morgen skal jeg begynne. Eller dagen etter der. Iallefall innen uka er omme, garantert innen uka er omme.

Det er sikker som staten.

Lyden av brunost

Jeg tenker på jul, i oktober. Jeg tror det må være butikkenes feil, eller handlegatene eller de som eier handlegatene og butikkene. Det er jo deres feil uansett. Slik det alltid er. At melka blir dyrere, at pantemaskinen alltid piper når det er din tur eller at dama bak deg, som har stått bak deg hele tiden, plutselig befinner seg før deg i køa. "Jeg går aldri tilbake til den butikken igjen" er kanskje det mest brukte utsagnet i min familie. Og da spesielt i oktober. "Nå selger de pepperkaker og julebrus, i oktober! Jeg går aldri mer tilbake til den butikken der" sier de og er sinte og frustrerte mens de dypper en pepperkake i kaffen.
Jeg prøver å minne dem på at de trenger ikke kjøpe pepperkakene og julebrusen selv om den står i butikken, men det vil de ikke høre på. "Prinsippene Hanne, det er prinsippene det går på" sier de og noen hoster marsipansmuler i halsen mens andre trekke linjer til samfunnet og krigen.
Etterpå tenker jeg derfor litt på jula. I oktober og kanskje hadde jeg ikke tenkt på jula i oktober dersom ingen snaket om den. For en pepperkake er jo egentlig ikke mer julete enn fyrstekake, sånn egentlig. Det er jo vi som bestemmer det.
Og så gjør jeg noe som sikkert ville gjort meg både arveløs og til et populært samtaletema i oktober, og kanskje november, i årene framover: Jeg setter på julemusikk. "The Source: Of Christmas Live". Det er julemusikk og jazz og kletzmer og blues og klassisk på en og samme gang.
Og jeg sier som fetteren min sa som veslevoksen 14åring. " Høytalere er som brunost, du kjenner det på smaken" sa han og var alvorlig. Jeg var alvorlig jeg og, fordi fetteren min var det og så lå vi på rygg hele kvelden og lyttet etter smaken av brunost. I ettertiden har jeg tenkt at det er ikke høytalerne som er som brunost, men musikken. Og egentlig er jeg ikke sikker på hva han mente i det hele tatt, men det er lit fint å tenke på og så legger jeg meg på rygg og lytter. Til alle historiene og så er jeg nær ved å si at jeg liker jula bedre i oktober enn i desember, men det sier jeg ikke.
I stede sender jeg ei melding, til en jeg ikke har snakket med på fem år og får svar med en gang:
"Jeg savner deg og".

Dette er en dag som ikke helt vil begynne.
Jeg gir den en time til.

I mellomtiden tenker jeg på Sverige. Dette bildet tok jeg i sommer da Merethe og jeg tok nabotoget over til Sverige for å leke turister.
Det var en fin tur. Det var GB-is, karuseller og sommerflørt på kaia.
Enda finere er det å lese noe man selv har tenkt. Eller høre noe si det man selv kunne sagt.
Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare liker det. En følelse av sammenheng, eller å vite at jeg kan få ligge bakpå og hvile i skyggen enn så lenge. Verden går jo videre likevel.

Jeg vil ikke ha det.

Jeg vil ha det.

De vil ikke ha det.

Jeg vil ha det.

Sånn kan det gå. Og sånn går det.

Du står sånn at jeg ikke kan se ansiktet ditt, og det er kanskje like greit. Da kan jeg ikke dømme boka på coveret og du virker så liten der du står, enda du er alt annet enn det. Liten.

Kulda biter i halsgropa og himmelen henger i en tynn tråd.

”Når må du gå” spør jeg og ser at du skifter vekt fra den ene foten til den andre. Glemmer å puste, henter deg inn igjen og kjeder deg. Kunne falt om på flekke av kjedsomhet.

”15 minutter”, sier du. Ingenting mer, bare det, kjeder hode av deg og noen mister nøklene på gata. Jeg er frosset fast til bakken, angrer på at jeg spurte og småsteinene under skoa blir til glass.

Alt peker på det. Jeg bør komme meg bort derfra, legge beina på nakken og løpe så beina blir til olje, men så er jeg jo faktisk frosset fast til bakken, ikke sant. Innmari upraktisk når jeg tenker på det og det gjør jeg jo. Tenker på det. På det og at et bildet kan få virkeligheten skarpere enn virkeligheten selv. Det er jo derfor vi liker det så godt, å ta bilder. Få et tilsynelatende tomt og grått rom til å virke både fargerik og osende av gode historier. Det er jo det som driver oss. Gjøre noe stort ut av ingenting og la hele verden tro på det. For om hele verden tror at Elisabeth på bildet er verdens vakreste, så blir hun jo det. Mrs World eller frøken Bergen. Lyver så det renner av og perler på ei snor.

Det er jo derfor vi gjør det, er det ikke?

”Det er snart jul” sier du og går ut av skyggen. Og plutselig står så nærme at jeg kan kjenne pusten din mot kinnet mitt og noen putter frøken Bergen, perlene og bildet i en svart sekk og stikker. Uten å si fra, og etterlater meg her med ingenting og jentepust mot kinnet.

Det er ingen vei tilbake, jeg er så nær som jeg kan komme og så sier jeg jaggu og stiller meg enda nærmere og noe rører seg mellom ribbeina.

I noen sekunder er det som om ingen av oss vet hva vi skal gjøre eller hva det er som skjer, og så kysser hun meg. Fargene glir over i hverandre.

15 minutter etterpå går jeg bortover gata og steinene er ikke lengre glass. Går forbi lange øyne, forbi sjappa med brukte fotoapparater og en liten kolonial som selger ”Pølse og potetmoose for bare 50 kråner”. Litt lengre borte i gata, der bakkene heller oppover, løper jeg. Føler meg lett og klarer så vidt å holde balansen i en sving hvor holka glinser og nærmest narrer meg til å stoppe. Først da kjenner jeg hvordan munnen er full og hjertet går amok under Bergansjakka. Litt for fort.

Jeg holder på rekkverket og lener meg framover. Svetten i nakken og det svartner i stjerner. Tusen av dem og jeg holder fast og puster med nesa.

Da det letter for børa blir jeg stående og se utover byen. Kulda er glemt og jeg ser utover byen. Nok en ting jeg skal legge bort. I en skuff så lenge og lar handa bli over jakkelomma. Noe stikker i fingertuppene og jeg drar den til meg. Et rykk. Før jeg lar hånda gli nedi og trekker opp et bildet. Noen som ler og jeg husker epler i hagen, lukta av vafler fra kjøkkenet og en nyfødt kalv. Og som vi forbarmet oss over den, enda ingen av oss visste hva vi skulle gjøre.

Jeg ser på bildet og utover byen, trekker lua godt over ørene og vil ikke lengre være den i midten. En plan B er ingen plan om det ikke finnes en plan A.

Og så river jeg det i to.

Pinnebrød

Pinnebrød

Du trenger:

500 g mel (bruk gjerne litt grovt mel)
2 ts bakepulver
5 ss sukker
1 ts salt
1 dl matolje
ca 2 dl lunket vann

Slik gjør du:

Bland det tørre. Spe med vann og olje til deigen har plastelinakonsistens. Form en klump deig til en pølse og tvinn denne rundt en pinne. Stek brødet over glørne til det er gjennomstekt og slipper pinnen. Brødet kan fylles med f.eks syltetøy. Du kan også tvinne deigen rundt en pølse på spidd og lage «pølse i slåbrokk». Bruk gjerne andre smakstilsetninger som f. eks kanel eller revet ost i deigen.

TIPS: Det beste spiddet lager du av en grein av frisk tre. Spikk av barken på den øverste delen hvor maten skal sitte.

Brann har vunnet serien i år og om du er som meg, så kunne du ikke brydd deg mindre.
Sånn egentlig.
Men det er ei tid hvor det skjer lite, iallefall om du overser regnbyger og vaskeuker som blir glemt.
Dessuten er oppstyr, liv og raketter en opplevelse man må få med seg, om ikke annet for å kjenne på stemninga. Og jeg har jo tross alt lært ett og annet. Av tippeligaen og feiringen på festplassen, det året Brann vant serien. Og ikke minst kan jeg nå brannsanger på rams. Som "Brann, Brann", "Vi elsker Brann", "VI E` BERØMTE BRANN" og "Ørnen". Dessuten vet jeg nå navnet på iallefall fem brannspillere da det er laget sanger om disse fem også. Alt dette og mye mer lærte og opplevde jeg på festplassen i Bergen natt til mandag 29. oktober. Et folkehav på rundt 70 000, som er like mange som på 17. mai og på en kveld som var som både julaften og nyttårsaften på en gang (ref. BT og Adressa).
I tillegg til sangene har jeg lært at "den sterkeste overlever" og "hver mann for sin kilt" er to ordtak og handlingsstrategier man bør bruke dersom man ønsker å overleve i en stor menneskeklynge uten å få panikk eller klaustrofobiske anfall. Jeg har lært at det er forskjell på ekte og ikke fult så ekte Brannsupporter, i følge min Ekte brannfanvenninne. De ekte følger laget i tykt og tynt og i dette tilfelle, har det vært mye tynt og dermed en langvarig prøvelse. De andre, de med litt mindre tolmodighet, forsvinner ved mange nok tap og blir gjerne kaldt svikere, nesten landsvikere om du i tillegg til å svike laget ditt går over til fienden Rosenborg. Nå skal det likevel litt til å holde ut håpet i 44 år og jeg har full forståelse for de som ga opp 25 år etter, eller det 43. året. 44 år er veldig lang tid og hadde jeg vært dedikert fotball og Brannfan hadde jeg sikkert gitt meg for lenge siden. Maks ett år og jeg hadde droppa hele supporter karrieren. Flytta fra byen og starta opp som curlingsupporter med Dordi i spissen. De er kanskje litt mindre aggressive enn Brannsupportere, dessuten gjør de jo det så godt på landskapet om dagen og Dordi er jo bra på mange måter. Det er uansett opplevelse å stå på festplassen natt til 29. oktober 2007, det er en opplevelse å se så mange Bergensere på en plass og det er en opplevelse å skulle komme seg hjem samtidig som 70 000 andre mennesker også skal hjem. Men om det ikke skjer noe drastisk de neste åra, må jeg nok skuffe. For jeg er ikke og kommer nok ikke til å bli Brannfan eller særlig fotballinteressert i det hele tatt. Men jeg kan, om 20 år, si "jeg var der" og føye til at "ja, det var helt vilt", for det var det. Det var vilt og folk var ville. Men jeg kan synge sanger som "Brann, Brann" og "vi elsker Brann" og om jeg ønsker å imponere, eller bare holde samtalen gående kan jeg alltids synge av full hals "Skillingsboller, Hansa-øl,Hansa-øl, Hansa-øl. Det e nokke for seg sjøl, for seg sjøl, for seg sjøl. Bryggen, Lille Lunggårdsvann, Fottikken og SK Brann. Bergen e vår kjærlighet, Bergen i all evighet".
Og det er jo iallefall noe.