dett var dett

Egentlig er det hele ganske så enkelt.
Faktisk så lett som man kan få det.
Jeg fant nemlig en bok som forklarte
det hele på fem sider. Og jeg er ganske
sikker på at forfatteren
lo ganske så hånlig der han satt
og tegnet og skrev. Hvor simpelt og lett
det hele var. Han hadde skjønt det han.
Fem sider. Jeg gremmes.
Her har jeg brukt flerfodlige omganger med seg selv.
"Du er på salg Hanne. Uten prinsipper og lar deg
tråkke på. Ganske åpenlyst.."Vi snakker ti never med hår
og et parr fjellturer. Uten no særlig harmoni
eller orden i toppen.
Jeg har ikke skjønt en ting.
Virkelig.
Men så fant jeg boka og møtte Hilde på gressplenen.
Hun betalte meg for flyttinga med pizza og vin.
Og vi var på det andre glasset.
"Det har seg nemlig slik Hanne. Du er.."
"14 og ute av kontroll", avbryter jeg og ler litt
for mye av den i utgangspunktet knuskende spøken.
"..Kunne lurt meg", sier Hilde og er storøyd
og nesten litt irriterende voksen.
"Hanne. Du er forelsket, opp over ørene"
og jeg får vinen i halsen og blir rar i magen.
Glad og rar.
"Og når man er forelsket så gjør man
og tenker man merkelige ting" fortsetter hun
nesten litt banalt og vi er som
trukket ut fra den verste såpeserie
i kvinnes minne.
Hilde er pen tenker jeg og prøver å
ikke ense det som kommer, for jeg vet hun har rett.
I det hun sier og i det som kommer etterpå.
"Og det kan være en fin ting, å være forelsket.
Men hvorfor tviholder du på noe
som ikke gjør deg bra i magen.
Er det verdt det?"
"Du er ikke verdt det Hanne", sier hun før jeg
rekker å si at jeg har
vært ferdig en god stund. Jeg har bare levd
på bildet, et bildet som har blitt
mer og mer uklart.
"Du har vært borte alt for lenge.
Gitt alt for mye, tenkt alt for mye
på noe som ikke er verdt å bruke så
mye tanke og energi på".
Jeg er ikke på randen nær, faktisk på langt nær.
Det bare stikker litt i mellomgulvet. At noen
sier det rett ut. Svart på hvitt. "Sånn er det,
og du vet det. Og nå, nå kan du handle.
Og plutselig, uten at jeg vet hva som utløser det
så ser jeg hvor absurd hele perioden har vært.
TøydukkeAnna uten tråder i armene. Hun kaver.
Stakkars lille dukken kaver.
Og jeg ler. For det er ikke første gang
og ikke siste heller.
Hilde smiler og jeg tenker at hun egentlig
snakker til seg selv. Ordene
er ment til henne, til magen og hode hennes.
Men fine Hilde tviholder,
for det er sånn hun er. Og jeg tror
hun er en av de sterkeste menneskene jeg kjenner.
Jeg er ikke som Hilde, desverre
vil mange si.
Og jeg tenker på boken, de fem sidene og smiler.
Vi lar oss rive med, stiller oss helst fremst på
konserten bare for å la trommehinnene å det nest-
siste bristepunktet.
Men ikke før vinden har stilnet går vi opp igjen.
For det er så fint her oppe, og jeg ville ikke byttet det
mot en flakslodd en gang.
"Så da har vi en deal", sier hun og blunker lurt.
"Seilbåt i august? Dundeal. Fordi vi fortjener det".
Og vi skulle egentlig ha gått på yoga og blitt
balanserte og harmoniske mennesker.
Men tar oss heller godt til rette, kryper nermere
og drikker mer rødvin.
Dett var dett.

Hurra Burra

Jeg har alltid likt feiring av bursdager, og den 17. er intet unntak.
Mari ringer, hun er oppriktig sjokkert. Hvor kommer alle disse menneskene fra?
Gatene som er stengte og lager lange omveier, ti tusen buekorps som etter måneders
øving i smauene får vist byen hva de kan
Barn som gråter over isen. Den berømmelige isen
som falt i bakken, eller ballongen som fløy til himmels. Høylytt gråt og buekorps.
Plagg på plagg er greia, gjerne av ull og så skreddersydd at bringa presses
flat, men like fult bæres med ære. Det er et tradisjonslagg, en stolthet, en ære. 
For det er 17. mai, en dag som skal feires slik den alltid har blitt feiret.
Og som sagt så liker jeg livet og feiringen, og jeg veiver gjerne med flagget
der jeg står og ser på det uendelig lange barnetoget, en alt for tidlig morgen.
Men tradisjon kan være så mangt (hilsen Hans, Bente og Hans Jacob)
og den forandrer seg fra år til år. Så i år ble bunaden ofret for bukse med brett, 
skjorte fra Frankrike og småsko. Brunt, hvitt, rødt og blått.
Fra et vindu over torget sitter Linni, Bi, far til Linni og jeg betrakter
menneskene og livet. Sola steiker og livet er ganske så fint.
Og når Mari ringer og er sjokkert, ja da søker jeg ly i sola og bretter ut piknikkpleddet.
Bringer fram ovnstekt brød og anisboller, pålegg fra både hav og land og blåbærjuice.
Å si at vi synger nasjonalsanger og leser nasjonaldikt fra de gode gamle traverne,
er å ta i. Men vi inntar et frøkenmåltid, lytter til livet i byen, prater og slarver
og studerer. Studerer iherdig kan vi også si, for å føle oss ekstra gode.
På kvelden hedrer man dagen med nok et flott måltid, denne gang med
kokken Bjørn, Ismaker Linni og far til linni.
Og når klokken nermer seg halv tolv, så bombes Bergen og vi kan nok
en gang takke og feire at Norge er nå blitt enda ett år eldre.
En fin dag, med fine folk og fint vær.
Kan man ønske seg mer?
(Bilder kommer, jippi)

Velkommen, velkommen

..til den varme stuge!

Første innlegg starter med pangstart.
Bang.
Og jeg kan informere om at dette kommer til å bli en av de
" I dag har jeg spist to egg og vært på skolen med Vigdis"- bloggene.
Ganske detaljert om tustene i hagen og
om de menneskene jeg omgir meg med
(disse kan gå under kallenavn, eller bli redusert til I eller M).
Skal også prøve å høyne språket kompetanse
fra femårsstadiet til noe mer nærliggende
de modne herrer og frøkner. 
Men ingen toårs garanti, kun et mål er jeg redd.
Og helt sant, jeg skal gjøre mitt beste for å unngå
de tørreste og mest inngrodde fagspøkene.
Det er bare å innse først som sist, vi er ikke 
så vittige som vi skal ha det til. 
Selv om vi aldri har påstått noe lignende. 
Men nå er dere advart. Et egg er et egg, tross alt.

For tiden er livet mitt på Universitetet.
Jeg mangler bare ei vannkanne,
et ullpledd, et stk Gøten, et sokkeskift
og en pakke Vanilka- pomeranc 
så er jeg klar til et noe suspekt hybelliv.
Og selv om det høres noe tragisk ut,
kan jeg bare si at jeg egentlig liker det.
Jeg liker Mari og hennes livsnødvendige pauser, 
jeg liker det jeg studerer, jeg liker Lars 
og gruppa og jeg liker at vi er flere som stresser og kan le av hverandre så det spreller godt i magen.

Og om noen uker er vi ferdige, sommerspreke og full av fanden.
Hva jeg gjør til høsten er ikke bestemt,
men er under forhandlinger med selvet.
(...hører jeg et "nei, det skal itj værra lætt"?)

Vel. Dette ble en oppsummering
av dagene som har vært i det siste.
Og som avslutning på det første innlegget får jeg si:
Stay tuned eller få deg litt søvn!
Og ja, søvn er oppskrytt, men dog så skjønnhetsfremkallende:)