Å regne med greip

Når skoa surkler og tåka henger tungt over skuldrene. Når man glemmer å puste med magen og ender opp med alt for mye luft i halsen og pipestemme. Når blikket er alt annet enn fritt, når ryggen krummer seg over dørstokken og når ting ikke henger på greip, selv om man strengt tatt ikke vet hva en greip er. Hadde det enda vært ei grein, eller en grimase eller en knagg i klesskapet til å henge jakken på. Da kunne man nikket anerkjennende og snakket om stolrygger som faller av eller når bildene detter ned fra veggen fordi det viste seg at man hadde gipsvegg og ikke hadde brukt gipsskruer, men treskruer, som om om veggen var av tre, noe den selvfølgelig ikke var mens de berømmelige gipsskruene lå helt nederst i verktøysskrinet man aldri hadde skaffet seg. Man kunne snakket om stillheten i regnet, om musklene som brant i oppoverbakke og om dampen i nakken og hendene dine når jeg gikk og om evnen til å sitte stille. Helt stille. Men det gjør vi altså ikke. Vi snakker om greiper og hverdager og det er ikke godt å vite hva man skal ta seg til. Derfor så hender det vi faller litt utenfor. Litt på sida liksom, mens vi holder pusten, som om vi ligger i en grøftekant og prøver å sette den ene foten foran den andre. Vi snakker med musikk og hvisker om de viktige tingene og så spør vi oss selv om hvorfor vi velger å hviske om det viktige, bare for å rope om det som ikke betyr noe, men kanskje er det viktig det og. Å rope og hviske om hverandre. Falle litt og kjenne etter. Vokse litt og bli til noe man ikke visste at man kunne bli. Og det er faktisk noe av det beste som er.