Harmoni

Egentlig ønsker jeg å være et harmonisk og bedagelig menneske. Snill mot alle, likt av alle også dukker hun alltid opp med boller på bursdager til familie, venner, og kanskje venners venner hvis venners venner er greie, rett og slett fordi jeg vil alle så vel og fordi jeg er et slikt harmonisk menneske som husker alles bursdager. Jeg vil være en sånn en. Som husker og neier pent i mine gule, røde, brune og grønne blomstrete, stripete eller prikkede kjoler. Kjoler som, av en eller annen grunn, også matcher interiøret. Gardinene og teppene. Veggene og stolene på verandaen.
Selvfølgelig må jeg være vegetarianer, det er liksom medfødt, også må jeg jo være følelsesmessig engasjert i en, eller gjerne flere frivillige organisasjoner som dyrebeskyttelsen, natur og ungdom, amnesty eller leger uten grenser. Dette fordi jeg bryr meg om andre og fordi jeg ikke er så opptatt av å tjene penger eller materielle goder for den saks skyld. Mat på bordet og kjærlighet i hvert hjørnet er liksom mitt nye motto. For hvem trenger vel ny sofa, bare fordi den gamle sofaen har fått store kaffe- og vinflekker som ikke lar seg fjerne. Den fungerer jo likevel og når jeg tenker meg om, så er den jeg ønsker å være en sånn type som aldri får flekker på sofaen sin. Andre misunner hennes flekkløshet og den harmoniske jeg, bare trekker på skuldrene og ler en smittende, hjertelig latter for ja, jeg må ha en slik hjertelig og smittende latter. Det har jeg ikke i dag. Jeg knegger, eller fniser og er sædeles lite sjarmerende når jeg ler, men den nye meg. Den nye meg har det, også har hun kanskje lange, lyse lokker som spretter når hun ler og røde, blussende kinn.
Den nye meg maler tånegler på søndager og får A på alt hun gjør. Ikke fordi hun stresser livet av seg, men bare fordi hun er sånn. Også spiser hun akkurat passe med sjokolade og vet når grensa er nådd for mengder alkyler på en fredagskveld. Dagen derpå ser hun like fresh ut, men tar seg kanskje en liten joggetur før hun serverer nystekte vafler til de som ikke ser fult så freshe ut etter gårsdagen.

Den nye meg er rett og slett et bra menneske, og jeg tenker jeg begynner med en gang. Å forvandle meg.
I morgen skal jeg begynne. Eller dagen etter der. Iallefall innen uka er omme, garantert innen uka er omme.

Det er sikker som staten.

Lyden av brunost

Jeg tenker på jul, i oktober. Jeg tror det må være butikkenes feil, eller handlegatene eller de som eier handlegatene og butikkene. Det er jo deres feil uansett. Slik det alltid er. At melka blir dyrere, at pantemaskinen alltid piper når det er din tur eller at dama bak deg, som har stått bak deg hele tiden, plutselig befinner seg før deg i køa. "Jeg går aldri tilbake til den butikken igjen" er kanskje det mest brukte utsagnet i min familie. Og da spesielt i oktober. "Nå selger de pepperkaker og julebrus, i oktober! Jeg går aldri mer tilbake til den butikken der" sier de og er sinte og frustrerte mens de dypper en pepperkake i kaffen.
Jeg prøver å minne dem på at de trenger ikke kjøpe pepperkakene og julebrusen selv om den står i butikken, men det vil de ikke høre på. "Prinsippene Hanne, det er prinsippene det går på" sier de og noen hoster marsipansmuler i halsen mens andre trekke linjer til samfunnet og krigen.
Etterpå tenker jeg derfor litt på jula. I oktober og kanskje hadde jeg ikke tenkt på jula i oktober dersom ingen snaket om den. For en pepperkake er jo egentlig ikke mer julete enn fyrstekake, sånn egentlig. Det er jo vi som bestemmer det.
Og så gjør jeg noe som sikkert ville gjort meg både arveløs og til et populært samtaletema i oktober, og kanskje november, i årene framover: Jeg setter på julemusikk. "The Source: Of Christmas Live". Det er julemusikk og jazz og kletzmer og blues og klassisk på en og samme gang.
Og jeg sier som fetteren min sa som veslevoksen 14åring. " Høytalere er som brunost, du kjenner det på smaken" sa han og var alvorlig. Jeg var alvorlig jeg og, fordi fetteren min var det og så lå vi på rygg hele kvelden og lyttet etter smaken av brunost. I ettertiden har jeg tenkt at det er ikke høytalerne som er som brunost, men musikken. Og egentlig er jeg ikke sikker på hva han mente i det hele tatt, men det er lit fint å tenke på og så legger jeg meg på rygg og lytter. Til alle historiene og så er jeg nær ved å si at jeg liker jula bedre i oktober enn i desember, men det sier jeg ikke.
I stede sender jeg ei melding, til en jeg ikke har snakket med på fem år og får svar med en gang:
"Jeg savner deg og".

Dette er en dag som ikke helt vil begynne.
Jeg gir den en time til.

I mellomtiden tenker jeg på Sverige. Dette bildet tok jeg i sommer da Merethe og jeg tok nabotoget over til Sverige for å leke turister.
Det var en fin tur. Det var GB-is, karuseller og sommerflørt på kaia.
Enda finere er det å lese noe man selv har tenkt. Eller høre noe si det man selv kunne sagt.
Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare liker det. En følelse av sammenheng, eller å vite at jeg kan få ligge bakpå og hvile i skyggen enn så lenge. Verden går jo videre likevel.