Å regne med greip

Når skoa surkler og tåka henger tungt over skuldrene. Når man glemmer å puste med magen og ender opp med alt for mye luft i halsen og pipestemme. Når blikket er alt annet enn fritt, når ryggen krummer seg over dørstokken og når ting ikke henger på greip, selv om man strengt tatt ikke vet hva en greip er. Hadde det enda vært ei grein, eller en grimase eller en knagg i klesskapet til å henge jakken på. Da kunne man nikket anerkjennende og snakket om stolrygger som faller av eller når bildene detter ned fra veggen fordi det viste seg at man hadde gipsvegg og ikke hadde brukt gipsskruer, men treskruer, som om om veggen var av tre, noe den selvfølgelig ikke var mens de berømmelige gipsskruene lå helt nederst i verktøysskrinet man aldri hadde skaffet seg. Man kunne snakket om stillheten i regnet, om musklene som brant i oppoverbakke og om dampen i nakken og hendene dine når jeg gikk og om evnen til å sitte stille. Helt stille. Men det gjør vi altså ikke. Vi snakker om greiper og hverdager og det er ikke godt å vite hva man skal ta seg til. Derfor så hender det vi faller litt utenfor. Litt på sida liksom, mens vi holder pusten, som om vi ligger i en grøftekant og prøver å sette den ene foten foran den andre. Vi snakker med musikk og hvisker om de viktige tingene og så spør vi oss selv om hvorfor vi velger å hviske om det viktige, bare for å rope om det som ikke betyr noe, men kanskje er det viktig det og. Å rope og hviske om hverandre. Falle litt og kjenne etter. Vokse litt og bli til noe man ikke visste at man kunne bli. Og det er faktisk noe av det beste som er.

Se meg

Han spør meg hvor jeg kommer i fra. Om jeg skal være her lenge og om jeg kanskje har vært i Billund før? Jeg nikker og legger ut på det jeg tror er forståelig kvasidansk, om bilferier til Danmark, om bilferiehumor blandet med baksetehumor og om han kanskje har vært i Norge før? Det skal vise seg at min nye venn taxisjåføren ikke forstår et eneste ord av min såkalte kvasidansk. Enten det, eller så fant han plutselig ut at det var en god ide å skru opp lyden på radioen, akkurat i det jeg skal til å dramatisere typisk bilsetehumor etter seks timers bilkjøring i ett strekk. Etter det sitter vi i stillhet. Lenge. Og enda litt lengre mens dansk radio slår seg sammen med tyske slagers. Og akkurat i det jeg skal til å bryte sammen og ytre min frustrasjon over at det danske landskapet som aldri slutter, men fortsetter flatt framover i all evighet, så slår min gamle venn taxisjåføren ut med hendene. Han slipper rattet og slår ut med begge hendene og i et lite øyeblikk er jeg mer i panikk for det faktum at vi ligger i godt og vel 100 på motorveien og min, noe ustabile taxivenn, finner det for godt å slippe rattet framfor den tyngende stillheta som for litt siden rådde vår bil. Men så tar han fatt i rattet og det er først nå jeg ser at han er blank i øynene. At den store danske sjåføren er blank i øynene mens han rister på hodet og sier at han skulle jo egentlig bli fotballproff. Han nevner noen lag jeg aldri har hørt før og fortsetter. «Jeg skulle bli noe stort vet du, hadde planer og drømmer og gode utsikter, vet du. Til og med den fineste dama fik jeg kapra (og på dette tidspunktet blunker han til meg, og jeg prøver å smile, men ender nok opp med å le litt for høyt og upassende), men så skada jeg denna», sier han og tar seg til kneet og blir blank i øynene mens han ser stivt på veien igjen. Jeg lurer på om han har tenkt til å slippe rattet igjen, men så fortsetter han. «Og så gikk det bare nedover. Kona bedro meg før jeg fylte førti og unga mine havna uttpå, sier han og spytter på p'en» og så sitter jeg der og nå føler jeg at jeg burde si noe, noe som oppmuntrer eller gjør at han forstår og jeg er til og med nære ved å ta han på kneet og si at det tross alt kunne vært verre, noe jeg strengt vet er verdens største klisje av ei klyse, men nok en gang redder min ustabile taxivenn seg inn igjen. «Men så kommer det sånne som deg i bilen min, som lytter og forstår og det er da jeg kommer på at jeg tross alt er ganske heldig, som har en jobb der jeg møter hyggelige mennesker med gode kollegaer som bryr seg og som tar deg for den du er». Og etter dette er det ikke stille, for ordene bare renner ut av min fine venn og legger seg i grøftekantene på Vilbjerg og jeg skal møte mange hyggelige mennesker på min tur til Danmark. Mennesker som snakker før de tenker, mennesker som skjelver uten grunn, som er for redde til å se sammenhenger og mennesker som skal legge sin sjel på sølvfat om et eneste ønske om å bli sett. Og mens kurset går mot slutten og flyet snur snuten hjem igjen, er det min taxivenn jeg skal tenke på. Hvordan vi av og til legger livene våre i andres, og at jeg angrer på at jeg ikke fortalte at akkurat han gjorde både dagen og dagen min etter det og at livet er for godt til å ikke tro på de gode sjangsene og muligheter og menneskene, sånn som han.