onsdag 29. august 2007

Det er listetid og alle barna roper ”jaa” i kor.
Denne ukes liste er en populær lek. Den går ut på å spille en sang og deretter skrive det første som faller deg inn når sangen begynner. Være seg mennesker, lukter, settinger, farger, bilmerker eller filmer. Det aller første minnet som når tinningen i det sangen begynner. Sett spilleren på shuffle/random og la leken begynne. Klar, ferdig: Tryll!
1. Goo Goo Dolls: Ingvill og Ida og sommeren for mange år siden. En hel dag med slåball, grilling og teltur i hagen. Det var også den sommeren hvor håndballaget vårt vant mange kamper før vi fikk ny trener som kjørte en bil med sotete ruter og skinnseter til og fra kamper.
2. Odd Nordstoga ”Singeling”: Advent hos Reidun og Ann Kristin. Stua er eggehvit og brun. Vi lager pepperkaker, ser på håndball og Gro, varmer hendene på gløggkoppen og ler. Masse.
3. The Rolling Stones ”I can get no satisfaction” Rommet på loftet i barndomshjemmet. Jeg har akkurat flyttet inn og oppdaget et hemmelig dør, og innenfor der et hemmelig rom/kott. Der står det mange esker med gamle Lp-plater. Mye Beatles, mye Bach og Beethoven, Bruce Springsteen og The Rolling stones.
4. Timbuktu ”Løser sej”: Live og jeg er på Hulen i Bergen. Det er januar og vi er fuktige på beina, ettersom skoa er slitte og snøen kald og våt. Vi har det dårlig begge to, men smaker på øllen og danser hele kvelden. Når denne sangen kommer er vi godt i farta og blir glad i magen.
5. Joni Mitchell ”Both sides now”: Mamma.
6. Radiohead “Karma Police”: En student fra musikkonservatoriet har en hørelæretime og han skal ha oss til å analysere og finne taktene i denne sangen. Jeg skulle bli som han.
7. Cat Power ”Yesterday is here”: Ingvill.
8. Nofx ”Eat the meek”: Astrid
9. Samvirkelaget ”Itjnåsomkjæmtåsæsjøl”: By:larm 2006, Ingvill, Berit, Ann Kristin og jeg hopper og blir klemt helt inn til gjerdet. Stor jente som tar av med hopping bak oss, ess i ermet.
10. Bo Kaspers Orkester ”I samma bil”: Frihet i blodårene, bursdagssommergrilling i parken, Rebekka, Reidun, Lars, Mari, Marthe, Anne Line og Kristine.
11. Cat Stevens ”Lady D’arbanvill”: 1999, Langt hår, kassettspiller, busserull, gitar, grilling i fjæra og te på rommet, lukta av ull og nyforelsket
12. The Moldy Peaches ”Anyone else but you”: Arve, folkehøyskolen og babygrøt til frokost
13. Susanne Sundfør ”I resign”: Togtur til Oslo og tusen sommerfugler. Sol, Sol og SOL. Forelsket i karakterene i boka og elsk.
14. Jokke og Valentinerne ”Aldri stol på en fyllik”: Alrek og vennene til Marthe på kjøkkenet.
15. Ani difranco ”Angry anymore”: Her tenker jeg masse. På Ida, på Erla, på avløserjobben og å laste høy på lasteplanet.
16. Ani Difranco: ”Lost and Deliriouse”: Trondheim og et sjøgrøntsmykke.
17. Cat Stevens ”Peace Train”: Blå sovesofa og hemmelig besøk på rommet og sniking ut på kvelden
18. Mozart ”Marriage of Figaro”: Kristin sanglærer, stor munn, mørk sal og Mari. Spenning og Praha (Vi hørte den ikke i Praha, men den minner meg om La Traviata)
19. Kokin Gumi ”daylight”: Erik og jeg ligger på gulvet på rommet hans og ser opp i det lyse treverket i taket hans. Vi er begge veldig slitne, men slapper helt av når denne kommer.
20. Erika Baduh ”Rimshot”: Roma i Mai og på pub med onkel. Første gang jeg forteller at jeg liker jenter og onkel spanderer en drink om gratulasjon.

onsdag 15. august 2007

Jeg har ikke planer om å ta drosje hjem, av den enkle grunn at jeg ikke har råd.

Så når kvelden er over, så går jeg hjem. Å gå hjem vil, i sakte tempo, si å gå i en halvtime.

For noen måneder siden flyttet jeg. Da bodde jeg også en halvtime unna, men i et langt mer lugubert strøk. Langs hovedveien, gjennom to undergrunner, over et industriområdet og opp en lang bakke måtte jeg gå, før jeg nådde kjelleren der vi bodde.

Nå, nå bor jeg på andre siden, på den fine sida av byen. Fra sentrum og hjem er veien brolagt og trehusene er små og husvinduene varme og snille. Det føles ikke ut som om jeg bor utenfor byen, bare byen i utstrekning. Og selv om jeg bruker like lang tid hjem nå, så er veien langt triveligere. Derfor synes jeg også det skulle være hårreisende å ta drosje hjem, bare fordi siste bussen er gått.

Er ikke ung og sprek for ingenting..

I avisene omkring Bergen i disse dager står det om hele fire voldtekter på ei uke. Unge jenter som er blitt voldtatt midt i sentrum. Jeg husker ikke hva mer som stod, om eventuelt hvorfor og når tid på døgnet. Men min mor er overbevist i sin sak den dagen hun ringer for å advare: ”Det var sikkert i det området du driver og vandrer på kveldstid”. Og jeg kan høre rumling fra bestemor i bakgrunnen at de hadde sikkert lite klær på seg og.

Og jeg klandrer ikke min mor. Mor er snill og vil alt vel, det er ikke annet å si om det. Bekymret og snill. Og bestemor er bestemor, og mange vil nok finne hold i det hun mumler.

Og jeg takker mor for advarselen og blir ikke hørbart irritert over telefonen.

For det er ikke mammas skyld at jeg blir sint.

Jeg blir sint fordi jeg må ta drosje fordi jeg er jente. Jeg er jente og jenter blir voldtatt dersom de går alene hjem en sen kveld fra byen. Hvis jeg som jente i tillegg har lite klær på meg, så er det som å be om det. Kom å ta meg.

Jeg blir sint fordi lite klær betyr å være uansvarlig og jeg blir sint fordi guttene slipper unna med det.

Og mest av alt blir jeg sint, og nå er jeg nærmere den magiske grensa til fly forbanna, fordi det å tråsse disse forhåndsregler kalles å være naiv. Naiv og jente. Hånd i hanske.

Det merkelige er at før mamma ringte for å advare, så hadde jeg allerede lest dette i avisen. Jeg hadde tenkt tanken på drosje og buss, tenkt på disse jentene og tenkt på hvordan det er å være jente. Hva det vil si og ikke.

Og frustrerende nok som det er, så føler jeg ikke at vi er en eneste stor familie. Disse jentene.

Noen elsker gardinstenger og gullvasker, andre rølp og dataspill. Noen går aldri utenfor døra fordi kjæresten er i millitæret og noen må jo passe ungen. Andre er aldri hjemme og skifter partner hver uke. Det er et mangfold, en stor hurv som i utgangspunktet ikke deler annet enn det faktum at vi er født med de samme atributtene og gjerne ilegges rosa pledd og sløyfe som toddel.

Og jeg liker mangfoldet, mangfold generelt gjør meg glad i fletta og myk i magen. Være seg gutter, jenter, hetero, homo, utlending eller postmann. Og når sant skal sies, så kunne jeg ikke brydd meg mindre om du var gutt eller jente. Er du bra, er det bra nok for meg.

Det jeg ikke liker, er at jeg må tenke på denne fordømte drosjen og mørket. Det faktum at jeg alltid har tenkt på mørket i skogen som en uting og vært redd for tomme hus, slår meg i det jeg slår ut med armen og bussen stopper.

Redd fordi det kan ligge noen i krokene som vil meg vondt, tenker jeg og går av bussen.

Jeg har alltid tenkt slik, og det skremmer meg at dersom noe skjer en dag, så kan jeg få all skylda, tenker jeg og løper opp steintrappene.

Rett og slett fordi jeg er jente.

Og det gjør meg mer sint enn drosjen til 400 spenn.

Fredag 10.August

Friday, August 10, 2007

Julia har en lilla ullkjole på veggen, rett ved siden av knaggen med alle veskene og smykkene. Vesker fra India, smykker fra Peru og sjal. Store sjal i mange farger, rødt, brunt, grønt og lilla.

På gulvet ligger et persisk teppe og under vinduet, med utsikt over havet som starter fra vika og aldri slutter, står et skrivebord. Overlesset av aviser og skrivebøker med tull i. ”Jeg skriver bare tull i disse bøkene, tull og drodling”. Og jeg vet at det ikke er sant, men tenker at alle lyver fra tid til annen. Av og til fordi vi ikke vet bedre eller bare fordi det passer seg bedre. Eller fordi vi så gjerne vil at løgnen skal være sann, og gjentar den lille løgnen mange nok ganger helt til vi tror på den selv. ”Det ble bare feil”, sier vi og dropper ut, eller flytter. Fra London til Paris. Fordi det bare ble feil, eller fordi vi gikk lei.

Balansen er hårfin.

Rommet er grønt, brunt, rødt og lilla. Og om man ser ekstra godt etter i det mørke lange håret og i de mørke øynene, så ser man at Julia hører hjemme her. Julia og rommet.

En gang bodde hun i Australia og bakte kaker til alle som ville ha. Og de var det mange av. Daglig kom de, for et glass melk og for kaken du hadde bakt. Og du lot dem snakke, om sine problemer og gleder, var en som alltid hørte på dem, lo når de lo og ga mer kake om de gråt. Du hadde alltid tid og rom og var alltid glad. Lo av det meste og ga nok et inntykk av å være yngre enn du var.

Men du var mye alene der, var du ikke? Når det boblet over av inntrykk eller når alle dro hjem på juleferie. Når de hadde spist opp kaken, drukket opp melken og trakk stolen ut fra bordet og takket for seg.

Da var du alene. For det du hadde å si, det sa du aldri til noen og egentlig likte

du det slik, gjorde du ikke?

Hun sitter i sengen sin, med beina i kors opp under seg og luter litt i ryggen. Tar en slurk av øllen og skal til å si noe, men lar være. Radka Toneff synger i bakgrunnen og minner meg om Whiskey og sommer. En sommer for veldig lenge siden, før jeg traff Julia og noen av de andre.

”Husker du sommeren hos Paul, Julia? Husker du hvor full han ble den siste kvelden og sprang ut i bare undertøyet og ble borte i mange timer. Og når han kom tilbake var det ingen som hadde merka at han var borte. Åh, husker du hvor snurt han ble? Haha, han var en raring, men jeg likte han. Og det var vel første gangen jeg møtte deg, var det ikke?”

Hun legger seg på ryggen, gjør store øyne og ler. Ser opp i taket og jeg ser at hun tenker, som om hun ikke er helt sikker når første gang vi møttes. ”mmjo, jo det var kanskje det. Jeg husker ikke helt, det er så lenge siden. Men Paul husker jeg, husker at han kom inn døra og var naken som en påle. Og snurt ja, åh han ble ordentlig sur. Satte seg i et hjørnet og furtet intenst, helt til han sovnet. Intens furting, det er når man sitter i et hjørne og furter naken.

Vi ler rått og snakker om gamle spøkelser en stund.

Det er godt å le med Julia, og det er godt å le. Selv for den som sjelden ler, er følelsen av å le noe som sikkert ligner det å pille av lim fra fingeren. Løsner og du ser at finertuppen blir ren.

Det er mørkt utenfor vinduet nå og plutselig, som om noe kastet en stein på vinduet

”Vil du synge for meg Hilde, jeg er så trøtt skjønner du. Og så er du så søt når du synger”.

Hun smiler forsiktig og snur seg halvt bort og det er først nå jeg ser hvor gammel hun er blitt. Øynene er fortsatt mørke, men det mangler noe. Noe som var der for bare noen måneder siden, men som de kom og tok. Tok med seg og lot sløret bli igjen.

Og selv om hun egentlig ikke er gammel, så sluttet hun å danse for lenge siden og jeg blir redd og kjenner klumpen i halsen. Hvordan den presser seg oppover luftrøret og så blir jeg både sint og redd.

”Selvfølgelig kan jeg det”, hvisker jeg og henter et teppe. Legger meg bak henne og synger den sangen jeg vet at hun liker. Ikke den triste, den som er vond, men den andre.

Og så sovner vi og den ene vil aldri få sagt det den andre tenker på.