Jeg vil ikke ha det.

Jeg vil ha det.

De vil ikke ha det.

Jeg vil ha det.

Sånn kan det gå. Og sånn går det.

Du står sånn at jeg ikke kan se ansiktet ditt, og det er kanskje like greit. Da kan jeg ikke dømme boka på coveret og du virker så liten der du står, enda du er alt annet enn det. Liten.

Kulda biter i halsgropa og himmelen henger i en tynn tråd.

”Når må du gå” spør jeg og ser at du skifter vekt fra den ene foten til den andre. Glemmer å puste, henter deg inn igjen og kjeder deg. Kunne falt om på flekke av kjedsomhet.

”15 minutter”, sier du. Ingenting mer, bare det, kjeder hode av deg og noen mister nøklene på gata. Jeg er frosset fast til bakken, angrer på at jeg spurte og småsteinene under skoa blir til glass.

Alt peker på det. Jeg bør komme meg bort derfra, legge beina på nakken og løpe så beina blir til olje, men så er jeg jo faktisk frosset fast til bakken, ikke sant. Innmari upraktisk når jeg tenker på det og det gjør jeg jo. Tenker på det. På det og at et bildet kan få virkeligheten skarpere enn virkeligheten selv. Det er jo derfor vi liker det så godt, å ta bilder. Få et tilsynelatende tomt og grått rom til å virke både fargerik og osende av gode historier. Det er jo det som driver oss. Gjøre noe stort ut av ingenting og la hele verden tro på det. For om hele verden tror at Elisabeth på bildet er verdens vakreste, så blir hun jo det. Mrs World eller frøken Bergen. Lyver så det renner av og perler på ei snor.

Det er jo derfor vi gjør det, er det ikke?

”Det er snart jul” sier du og går ut av skyggen. Og plutselig står så nærme at jeg kan kjenne pusten din mot kinnet mitt og noen putter frøken Bergen, perlene og bildet i en svart sekk og stikker. Uten å si fra, og etterlater meg her med ingenting og jentepust mot kinnet.

Det er ingen vei tilbake, jeg er så nær som jeg kan komme og så sier jeg jaggu og stiller meg enda nærmere og noe rører seg mellom ribbeina.

I noen sekunder er det som om ingen av oss vet hva vi skal gjøre eller hva det er som skjer, og så kysser hun meg. Fargene glir over i hverandre.

15 minutter etterpå går jeg bortover gata og steinene er ikke lengre glass. Går forbi lange øyne, forbi sjappa med brukte fotoapparater og en liten kolonial som selger ”Pølse og potetmoose for bare 50 kråner”. Litt lengre borte i gata, der bakkene heller oppover, løper jeg. Føler meg lett og klarer så vidt å holde balansen i en sving hvor holka glinser og nærmest narrer meg til å stoppe. Først da kjenner jeg hvordan munnen er full og hjertet går amok under Bergansjakka. Litt for fort.

Jeg holder på rekkverket og lener meg framover. Svetten i nakken og det svartner i stjerner. Tusen av dem og jeg holder fast og puster med nesa.

Da det letter for børa blir jeg stående og se utover byen. Kulda er glemt og jeg ser utover byen. Nok en ting jeg skal legge bort. I en skuff så lenge og lar handa bli over jakkelomma. Noe stikker i fingertuppene og jeg drar den til meg. Et rykk. Før jeg lar hånda gli nedi og trekker opp et bildet. Noen som ler og jeg husker epler i hagen, lukta av vafler fra kjøkkenet og en nyfødt kalv. Og som vi forbarmet oss over den, enda ingen av oss visste hva vi skulle gjøre.

Jeg ser på bildet og utover byen, trekker lua godt over ørene og vil ikke lengre være den i midten. En plan B er ingen plan om det ikke finnes en plan A.

Og så river jeg det i to.

Pinnebrød

Pinnebrød

Du trenger:

500 g mel (bruk gjerne litt grovt mel)
2 ts bakepulver
5 ss sukker
1 ts salt
1 dl matolje
ca 2 dl lunket vann

Slik gjør du:

Bland det tørre. Spe med vann og olje til deigen har plastelinakonsistens. Form en klump deig til en pølse og tvinn denne rundt en pinne. Stek brødet over glørne til det er gjennomstekt og slipper pinnen. Brødet kan fylles med f.eks syltetøy. Du kan også tvinne deigen rundt en pølse på spidd og lage «pølse i slåbrokk». Bruk gjerne andre smakstilsetninger som f. eks kanel eller revet ost i deigen.

TIPS: Det beste spiddet lager du av en grein av frisk tre. Spikk av barken på den øverste delen hvor maten skal sitte.

Brann har vunnet serien i år og om du er som meg, så kunne du ikke brydd deg mindre.
Sånn egentlig.
Men det er ei tid hvor det skjer lite, iallefall om du overser regnbyger og vaskeuker som blir glemt.
Dessuten er oppstyr, liv og raketter en opplevelse man må få med seg, om ikke annet for å kjenne på stemninga. Og jeg har jo tross alt lært ett og annet. Av tippeligaen og feiringen på festplassen, det året Brann vant serien. Og ikke minst kan jeg nå brannsanger på rams. Som "Brann, Brann", "Vi elsker Brann", "VI E` BERØMTE BRANN" og "Ørnen". Dessuten vet jeg nå navnet på iallefall fem brannspillere da det er laget sanger om disse fem også. Alt dette og mye mer lærte og opplevde jeg på festplassen i Bergen natt til mandag 29. oktober. Et folkehav på rundt 70 000, som er like mange som på 17. mai og på en kveld som var som både julaften og nyttårsaften på en gang (ref. BT og Adressa).
I tillegg til sangene har jeg lært at "den sterkeste overlever" og "hver mann for sin kilt" er to ordtak og handlingsstrategier man bør bruke dersom man ønsker å overleve i en stor menneskeklynge uten å få panikk eller klaustrofobiske anfall. Jeg har lært at det er forskjell på ekte og ikke fult så ekte Brannsupporter, i følge min Ekte brannfanvenninne. De ekte følger laget i tykt og tynt og i dette tilfelle, har det vært mye tynt og dermed en langvarig prøvelse. De andre, de med litt mindre tolmodighet, forsvinner ved mange nok tap og blir gjerne kaldt svikere, nesten landsvikere om du i tillegg til å svike laget ditt går over til fienden Rosenborg. Nå skal det likevel litt til å holde ut håpet i 44 år og jeg har full forståelse for de som ga opp 25 år etter, eller det 43. året. 44 år er veldig lang tid og hadde jeg vært dedikert fotball og Brannfan hadde jeg sikkert gitt meg for lenge siden. Maks ett år og jeg hadde droppa hele supporter karrieren. Flytta fra byen og starta opp som curlingsupporter med Dordi i spissen. De er kanskje litt mindre aggressive enn Brannsupportere, dessuten gjør de jo det så godt på landskapet om dagen og Dordi er jo bra på mange måter. Det er uansett opplevelse å stå på festplassen natt til 29. oktober 2007, det er en opplevelse å se så mange Bergensere på en plass og det er en opplevelse å skulle komme seg hjem samtidig som 70 000 andre mennesker også skal hjem. Men om det ikke skjer noe drastisk de neste åra, må jeg nok skuffe. For jeg er ikke og kommer nok ikke til å bli Brannfan eller særlig fotballinteressert i det hele tatt. Men jeg kan, om 20 år, si "jeg var der" og føye til at "ja, det var helt vilt", for det var det. Det var vilt og folk var ville. Men jeg kan synge sanger som "Brann, Brann" og "vi elsker Brann" og om jeg ønsker å imponere, eller bare holde samtalen gående kan jeg alltids synge av full hals "Skillingsboller, Hansa-øl,Hansa-øl, Hansa-øl. Det e nokke for seg sjøl, for seg sjøl, for seg sjøl. Bryggen, Lille Lunggårdsvann, Fottikken og SK Brann. Bergen e vår kjærlighet, Bergen i all evighet".
Og det er jo iallefall noe.

Det er listetid og alle barna roper ”jaa” i kor.
Denne ukes liste er en populær lek. Den går ut på å spille en sang og deretter skrive det første som faller deg inn når sangen begynner. Være seg mennesker, lukter, settinger, farger, bilmerker eller filmer. Det aller første minnet som når tinningen i det sangen begynner. Sett spilleren på shuffle/random og la leken begynne. Klar, ferdig: Tryll!
1. Goo Goo Dolls: Ingvill og Ida og sommeren for mange år siden. En hel dag med slåball, grilling og teltur i hagen. Det var også den sommeren hvor håndballaget vårt vant mange kamper før vi fikk ny trener som kjørte en bil med sotete ruter og skinnseter til og fra kamper.
2. Odd Nordstoga ”Singeling”: Advent hos Reidun og Ann Kristin. Stua er eggehvit og brun. Vi lager pepperkaker, ser på håndball og Gro, varmer hendene på gløggkoppen og ler. Masse.
3. The Rolling Stones ”I can get no satisfaction” Rommet på loftet i barndomshjemmet. Jeg har akkurat flyttet inn og oppdaget et hemmelig dør, og innenfor der et hemmelig rom/kott. Der står det mange esker med gamle Lp-plater. Mye Beatles, mye Bach og Beethoven, Bruce Springsteen og The Rolling stones.
4. Timbuktu ”Løser sej”: Live og jeg er på Hulen i Bergen. Det er januar og vi er fuktige på beina, ettersom skoa er slitte og snøen kald og våt. Vi har det dårlig begge to, men smaker på øllen og danser hele kvelden. Når denne sangen kommer er vi godt i farta og blir glad i magen.
5. Joni Mitchell ”Both sides now”: Mamma.
6. Radiohead “Karma Police”: En student fra musikkonservatoriet har en hørelæretime og han skal ha oss til å analysere og finne taktene i denne sangen. Jeg skulle bli som han.
7. Cat Power ”Yesterday is here”: Ingvill.
8. Nofx ”Eat the meek”: Astrid
9. Samvirkelaget ”Itjnåsomkjæmtåsæsjøl”: By:larm 2006, Ingvill, Berit, Ann Kristin og jeg hopper og blir klemt helt inn til gjerdet. Stor jente som tar av med hopping bak oss, ess i ermet.
10. Bo Kaspers Orkester ”I samma bil”: Frihet i blodårene, bursdagssommergrilling i parken, Rebekka, Reidun, Lars, Mari, Marthe, Anne Line og Kristine.
11. Cat Stevens ”Lady D’arbanvill”: 1999, Langt hår, kassettspiller, busserull, gitar, grilling i fjæra og te på rommet, lukta av ull og nyforelsket
12. The Moldy Peaches ”Anyone else but you”: Arve, folkehøyskolen og babygrøt til frokost
13. Susanne Sundfør ”I resign”: Togtur til Oslo og tusen sommerfugler. Sol, Sol og SOL. Forelsket i karakterene i boka og elsk.
14. Jokke og Valentinerne ”Aldri stol på en fyllik”: Alrek og vennene til Marthe på kjøkkenet.
15. Ani difranco ”Angry anymore”: Her tenker jeg masse. På Ida, på Erla, på avløserjobben og å laste høy på lasteplanet.
16. Ani Difranco: ”Lost and Deliriouse”: Trondheim og et sjøgrøntsmykke.
17. Cat Stevens ”Peace Train”: Blå sovesofa og hemmelig besøk på rommet og sniking ut på kvelden
18. Mozart ”Marriage of Figaro”: Kristin sanglærer, stor munn, mørk sal og Mari. Spenning og Praha (Vi hørte den ikke i Praha, men den minner meg om La Traviata)
19. Kokin Gumi ”daylight”: Erik og jeg ligger på gulvet på rommet hans og ser opp i det lyse treverket i taket hans. Vi er begge veldig slitne, men slapper helt av når denne kommer.
20. Erika Baduh ”Rimshot”: Roma i Mai og på pub med onkel. Første gang jeg forteller at jeg liker jenter og onkel spanderer en drink om gratulasjon.

Jeg har ikke planer om å ta drosje hjem, av den enkle grunn at jeg ikke har råd.

Så når kvelden er over, så går jeg hjem. Å gå hjem vil, i sakte tempo, si å gå i en halvtime.

For noen måneder siden flyttet jeg. Da bodde jeg også en halvtime unna, men i et langt mer lugubert strøk. Langs hovedveien, gjennom to undergrunner, over et industriområdet og opp en lang bakke måtte jeg gå, før jeg nådde kjelleren der vi bodde.

Nå, nå bor jeg på andre siden, på den fine sida av byen. Fra sentrum og hjem er veien brolagt og trehusene er små og husvinduene varme og snille. Det føles ikke ut som om jeg bor utenfor byen, bare byen i utstrekning. Og selv om jeg bruker like lang tid hjem nå, så er veien langt triveligere. Derfor synes jeg også det skulle være hårreisende å ta drosje hjem, bare fordi siste bussen er gått.

Er ikke ung og sprek for ingenting..

I avisene omkring Bergen i disse dager står det om hele fire voldtekter på ei uke. Unge jenter som er blitt voldtatt midt i sentrum. Jeg husker ikke hva mer som stod, om eventuelt hvorfor og når tid på døgnet. Men min mor er overbevist i sin sak den dagen hun ringer for å advare: ”Det var sikkert i det området du driver og vandrer på kveldstid”. Og jeg kan høre rumling fra bestemor i bakgrunnen at de hadde sikkert lite klær på seg og.

Og jeg klandrer ikke min mor. Mor er snill og vil alt vel, det er ikke annet å si om det. Bekymret og snill. Og bestemor er bestemor, og mange vil nok finne hold i det hun mumler.

Og jeg takker mor for advarselen og blir ikke hørbart irritert over telefonen.

For det er ikke mammas skyld at jeg blir sint.

Jeg blir sint fordi jeg må ta drosje fordi jeg er jente. Jeg er jente og jenter blir voldtatt dersom de går alene hjem en sen kveld fra byen. Hvis jeg som jente i tillegg har lite klær på meg, så er det som å be om det. Kom å ta meg.

Jeg blir sint fordi lite klær betyr å være uansvarlig og jeg blir sint fordi guttene slipper unna med det.

Og mest av alt blir jeg sint, og nå er jeg nærmere den magiske grensa til fly forbanna, fordi det å tråsse disse forhåndsregler kalles å være naiv. Naiv og jente. Hånd i hanske.

Det merkelige er at før mamma ringte for å advare, så hadde jeg allerede lest dette i avisen. Jeg hadde tenkt tanken på drosje og buss, tenkt på disse jentene og tenkt på hvordan det er å være jente. Hva det vil si og ikke.

Og frustrerende nok som det er, så føler jeg ikke at vi er en eneste stor familie. Disse jentene.

Noen elsker gardinstenger og gullvasker, andre rølp og dataspill. Noen går aldri utenfor døra fordi kjæresten er i millitæret og noen må jo passe ungen. Andre er aldri hjemme og skifter partner hver uke. Det er et mangfold, en stor hurv som i utgangspunktet ikke deler annet enn det faktum at vi er født med de samme atributtene og gjerne ilegges rosa pledd og sløyfe som toddel.

Og jeg liker mangfoldet, mangfold generelt gjør meg glad i fletta og myk i magen. Være seg gutter, jenter, hetero, homo, utlending eller postmann. Og når sant skal sies, så kunne jeg ikke brydd meg mindre om du var gutt eller jente. Er du bra, er det bra nok for meg.

Det jeg ikke liker, er at jeg må tenke på denne fordømte drosjen og mørket. Det faktum at jeg alltid har tenkt på mørket i skogen som en uting og vært redd for tomme hus, slår meg i det jeg slår ut med armen og bussen stopper.

Redd fordi det kan ligge noen i krokene som vil meg vondt, tenker jeg og går av bussen.

Jeg har alltid tenkt slik, og det skremmer meg at dersom noe skjer en dag, så kan jeg få all skylda, tenker jeg og løper opp steintrappene.

Rett og slett fordi jeg er jente.

Og det gjør meg mer sint enn drosjen til 400 spenn.

Fredag 10.August

Friday, August 10, 2007

Julia har en lilla ullkjole på veggen, rett ved siden av knaggen med alle veskene og smykkene. Vesker fra India, smykker fra Peru og sjal. Store sjal i mange farger, rødt, brunt, grønt og lilla.

På gulvet ligger et persisk teppe og under vinduet, med utsikt over havet som starter fra vika og aldri slutter, står et skrivebord. Overlesset av aviser og skrivebøker med tull i. ”Jeg skriver bare tull i disse bøkene, tull og drodling”. Og jeg vet at det ikke er sant, men tenker at alle lyver fra tid til annen. Av og til fordi vi ikke vet bedre eller bare fordi det passer seg bedre. Eller fordi vi så gjerne vil at løgnen skal være sann, og gjentar den lille løgnen mange nok ganger helt til vi tror på den selv. ”Det ble bare feil”, sier vi og dropper ut, eller flytter. Fra London til Paris. Fordi det bare ble feil, eller fordi vi gikk lei.

Balansen er hårfin.

Rommet er grønt, brunt, rødt og lilla. Og om man ser ekstra godt etter i det mørke lange håret og i de mørke øynene, så ser man at Julia hører hjemme her. Julia og rommet.

En gang bodde hun i Australia og bakte kaker til alle som ville ha. Og de var det mange av. Daglig kom de, for et glass melk og for kaken du hadde bakt. Og du lot dem snakke, om sine problemer og gleder, var en som alltid hørte på dem, lo når de lo og ga mer kake om de gråt. Du hadde alltid tid og rom og var alltid glad. Lo av det meste og ga nok et inntykk av å være yngre enn du var.

Men du var mye alene der, var du ikke? Når det boblet over av inntrykk eller når alle dro hjem på juleferie. Når de hadde spist opp kaken, drukket opp melken og trakk stolen ut fra bordet og takket for seg.

Da var du alene. For det du hadde å si, det sa du aldri til noen og egentlig likte

du det slik, gjorde du ikke?

Hun sitter i sengen sin, med beina i kors opp under seg og luter litt i ryggen. Tar en slurk av øllen og skal til å si noe, men lar være. Radka Toneff synger i bakgrunnen og minner meg om Whiskey og sommer. En sommer for veldig lenge siden, før jeg traff Julia og noen av de andre.

”Husker du sommeren hos Paul, Julia? Husker du hvor full han ble den siste kvelden og sprang ut i bare undertøyet og ble borte i mange timer. Og når han kom tilbake var det ingen som hadde merka at han var borte. Åh, husker du hvor snurt han ble? Haha, han var en raring, men jeg likte han. Og det var vel første gangen jeg møtte deg, var det ikke?”

Hun legger seg på ryggen, gjør store øyne og ler. Ser opp i taket og jeg ser at hun tenker, som om hun ikke er helt sikker når første gang vi møttes. ”mmjo, jo det var kanskje det. Jeg husker ikke helt, det er så lenge siden. Men Paul husker jeg, husker at han kom inn døra og var naken som en påle. Og snurt ja, åh han ble ordentlig sur. Satte seg i et hjørnet og furtet intenst, helt til han sovnet. Intens furting, det er når man sitter i et hjørne og furter naken.

Vi ler rått og snakker om gamle spøkelser en stund.

Det er godt å le med Julia, og det er godt å le. Selv for den som sjelden ler, er følelsen av å le noe som sikkert ligner det å pille av lim fra fingeren. Løsner og du ser at finertuppen blir ren.

Det er mørkt utenfor vinduet nå og plutselig, som om noe kastet en stein på vinduet

”Vil du synge for meg Hilde, jeg er så trøtt skjønner du. Og så er du så søt når du synger”.

Hun smiler forsiktig og snur seg halvt bort og det er først nå jeg ser hvor gammel hun er blitt. Øynene er fortsatt mørke, men det mangler noe. Noe som var der for bare noen måneder siden, men som de kom og tok. Tok med seg og lot sløret bli igjen.

Og selv om hun egentlig ikke er gammel, så sluttet hun å danse for lenge siden og jeg blir redd og kjenner klumpen i halsen. Hvordan den presser seg oppover luftrøret og så blir jeg både sint og redd.

”Selvfølgelig kan jeg det”, hvisker jeg og henter et teppe. Legger meg bak henne og synger den sangen jeg vet at hun liker. Ikke den triste, den som er vond, men den andre.

Og så sovner vi og den ene vil aldri få sagt det den andre tenker på.

dett var dett

Egentlig er det hele ganske så enkelt.
Faktisk så lett som man kan få det.
Jeg fant nemlig en bok som forklarte
det hele på fem sider. Og jeg er ganske
sikker på at forfatteren
lo ganske så hånlig der han satt
og tegnet og skrev. Hvor simpelt og lett
det hele var. Han hadde skjønt det han.
Fem sider. Jeg gremmes.
Her har jeg brukt flerfodlige omganger med seg selv.
"Du er på salg Hanne. Uten prinsipper og lar deg
tråkke på. Ganske åpenlyst.."Vi snakker ti never med hår
og et parr fjellturer. Uten no særlig harmoni
eller orden i toppen.
Jeg har ikke skjønt en ting.
Virkelig.
Men så fant jeg boka og møtte Hilde på gressplenen.
Hun betalte meg for flyttinga med pizza og vin.
Og vi var på det andre glasset.
"Det har seg nemlig slik Hanne. Du er.."
"14 og ute av kontroll", avbryter jeg og ler litt
for mye av den i utgangspunktet knuskende spøken.
"..Kunne lurt meg", sier Hilde og er storøyd
og nesten litt irriterende voksen.
"Hanne. Du er forelsket, opp over ørene"
og jeg får vinen i halsen og blir rar i magen.
Glad og rar.
"Og når man er forelsket så gjør man
og tenker man merkelige ting" fortsetter hun
nesten litt banalt og vi er som
trukket ut fra den verste såpeserie
i kvinnes minne.
Hilde er pen tenker jeg og prøver å
ikke ense det som kommer, for jeg vet hun har rett.
I det hun sier og i det som kommer etterpå.
"Og det kan være en fin ting, å være forelsket.
Men hvorfor tviholder du på noe
som ikke gjør deg bra i magen.
Er det verdt det?"
"Du er ikke verdt det Hanne", sier hun før jeg
rekker å si at jeg har
vært ferdig en god stund. Jeg har bare levd
på bildet, et bildet som har blitt
mer og mer uklart.
"Du har vært borte alt for lenge.
Gitt alt for mye, tenkt alt for mye
på noe som ikke er verdt å bruke så
mye tanke og energi på".
Jeg er ikke på randen nær, faktisk på langt nær.
Det bare stikker litt i mellomgulvet. At noen
sier det rett ut. Svart på hvitt. "Sånn er det,
og du vet det. Og nå, nå kan du handle.
Og plutselig, uten at jeg vet hva som utløser det
så ser jeg hvor absurd hele perioden har vært.
TøydukkeAnna uten tråder i armene. Hun kaver.
Stakkars lille dukken kaver.
Og jeg ler. For det er ikke første gang
og ikke siste heller.
Hilde smiler og jeg tenker at hun egentlig
snakker til seg selv. Ordene
er ment til henne, til magen og hode hennes.
Men fine Hilde tviholder,
for det er sånn hun er. Og jeg tror
hun er en av de sterkeste menneskene jeg kjenner.
Jeg er ikke som Hilde, desverre
vil mange si.
Og jeg tenker på boken, de fem sidene og smiler.
Vi lar oss rive med, stiller oss helst fremst på
konserten bare for å la trommehinnene å det nest-
siste bristepunktet.
Men ikke før vinden har stilnet går vi opp igjen.
For det er så fint her oppe, og jeg ville ikke byttet det
mot en flakslodd en gang.
"Så da har vi en deal", sier hun og blunker lurt.
"Seilbåt i august? Dundeal. Fordi vi fortjener det".
Og vi skulle egentlig ha gått på yoga og blitt
balanserte og harmoniske mennesker.
Men tar oss heller godt til rette, kryper nermere
og drikker mer rødvin.
Dett var dett.

Hurra Burra

Jeg har alltid likt feiring av bursdager, og den 17. er intet unntak.
Mari ringer, hun er oppriktig sjokkert. Hvor kommer alle disse menneskene fra?
Gatene som er stengte og lager lange omveier, ti tusen buekorps som etter måneders
øving i smauene får vist byen hva de kan
Barn som gråter over isen. Den berømmelige isen
som falt i bakken, eller ballongen som fløy til himmels. Høylytt gråt og buekorps.
Plagg på plagg er greia, gjerne av ull og så skreddersydd at bringa presses
flat, men like fult bæres med ære. Det er et tradisjonslagg, en stolthet, en ære. 
For det er 17. mai, en dag som skal feires slik den alltid har blitt feiret.
Og som sagt så liker jeg livet og feiringen, og jeg veiver gjerne med flagget
der jeg står og ser på det uendelig lange barnetoget, en alt for tidlig morgen.
Men tradisjon kan være så mangt (hilsen Hans, Bente og Hans Jacob)
og den forandrer seg fra år til år. Så i år ble bunaden ofret for bukse med brett, 
skjorte fra Frankrike og småsko. Brunt, hvitt, rødt og blått.
Fra et vindu over torget sitter Linni, Bi, far til Linni og jeg betrakter
menneskene og livet. Sola steiker og livet er ganske så fint.
Og når Mari ringer og er sjokkert, ja da søker jeg ly i sola og bretter ut piknikkpleddet.
Bringer fram ovnstekt brød og anisboller, pålegg fra både hav og land og blåbærjuice.
Å si at vi synger nasjonalsanger og leser nasjonaldikt fra de gode gamle traverne,
er å ta i. Men vi inntar et frøkenmåltid, lytter til livet i byen, prater og slarver
og studerer. Studerer iherdig kan vi også si, for å føle oss ekstra gode.
På kvelden hedrer man dagen med nok et flott måltid, denne gang med
kokken Bjørn, Ismaker Linni og far til linni.
Og når klokken nermer seg halv tolv, så bombes Bergen og vi kan nok
en gang takke og feire at Norge er nå blitt enda ett år eldre.
En fin dag, med fine folk og fint vær.
Kan man ønske seg mer?
(Bilder kommer, jippi)

Velkommen, velkommen

..til den varme stuge!

Første innlegg starter med pangstart.
Bang.
Og jeg kan informere om at dette kommer til å bli en av de
" I dag har jeg spist to egg og vært på skolen med Vigdis"- bloggene.
Ganske detaljert om tustene i hagen og
om de menneskene jeg omgir meg med
(disse kan gå under kallenavn, eller bli redusert til I eller M).
Skal også prøve å høyne språket kompetanse
fra femårsstadiet til noe mer nærliggende
de modne herrer og frøkner. 
Men ingen toårs garanti, kun et mål er jeg redd.
Og helt sant, jeg skal gjøre mitt beste for å unngå
de tørreste og mest inngrodde fagspøkene.
Det er bare å innse først som sist, vi er ikke 
så vittige som vi skal ha det til. 
Selv om vi aldri har påstått noe lignende. 
Men nå er dere advart. Et egg er et egg, tross alt.

For tiden er livet mitt på Universitetet.
Jeg mangler bare ei vannkanne,
et ullpledd, et stk Gøten, et sokkeskift
og en pakke Vanilka- pomeranc 
så er jeg klar til et noe suspekt hybelliv.
Og selv om det høres noe tragisk ut,
kan jeg bare si at jeg egentlig liker det.
Jeg liker Mari og hennes livsnødvendige pauser, 
jeg liker det jeg studerer, jeg liker Lars 
og gruppa og jeg liker at vi er flere som stresser og kan le av hverandre så det spreller godt i magen.

Og om noen uker er vi ferdige, sommerspreke og full av fanden.
Hva jeg gjør til høsten er ikke bestemt,
men er under forhandlinger med selvet.
(...hører jeg et "nei, det skal itj værra lætt"?)

Vel. Dette ble en oppsummering
av dagene som har vært i det siste.
Og som avslutning på det første innlegget får jeg si:
Stay tuned eller få deg litt søvn!
Og ja, søvn er oppskrytt, men dog så skjønnhetsfremkallende:)