torsdag 2. februar 2012

En strek i regninga

Jeg tegner en strek over gulvet. Her og der må jeg gjøre streken på nytt da krittet ikke vil sette seg fast i parketten. Streken strekker seg fra enden av gangen og på tvers over stua. Der stopper den ved stuas yttervegg og jeg reiser meg opp, observererer mitt verk og gnir krittrester på buksa.
I gangen står min kone. Min kone er sur og nå krysser hun armene mens hun dytter leppene fram, som en trut. Hun minner meg om noen når hun står sånn, men jeg kommer ikke på hva det er og sier ingenting.
«Det er ulikt» sier min kone og og hever øynene i en oppoverbue som ikke er en god bue. «Din del er større enn min, dessuten har du et rom innenfor kontoret og det må taes med i beregningen» sier min kone og peker inn i kontoret mitt som for litt siden var endel av vår stue.
Jeg sier at nå er strengt tatt rommet innenfor kontoret, vårt soverom, eller har hun kanskje tenkt til å flytte ut derfra og inn i vinterhagen sin? Det har hun ikke, sier hun, og påpeker at ingen kan sove i en vinterhage da det er en vinterhage og ikke et soverom.
Jeg sier det er det dummeste jeg har hørt også blir vi stående i den stillheten som ikke er noe annet enn påtrengende og kvelende. Alt som eventuelt blir sagt i denne stillhetsperioden er fåfengt. Piggene er ute, tennene knirker og ord blir kastet veggimellom før noen egentlig har tatt seg bryet med å lytte til dem. Jeg ser min egen trøtthet i øynene til min kone og jeg lurer på hvordan vi havnet her.

Vi traff hverandre i ei bakgate. Jeg hadde verden i mine hender, en dressjakke med kamelhår og skulle ta snarveien gjennom det trangeste smauet på bryggen.
Frostregnet hang som spyd langs takrennene og lagde isroser i kinnene. Og så stod hun bare der. Som en figur hentet ut i fra en tegneserie. Med håret til alle kanter, noe som lignet glitter i øynene og en alt for lang ballkjole i rødt. Hun var det vakreste jeg noen gang hadde sett og hun sa jeg lignet en eller annen superdetektiv fra 50-tallet. Når jeg senere skulle glemme hva hun hadde sagt og spurte henne om det, trakk hun bare på skuldrene og sa det var noe hun hadde funnet på.
Men den gang, i frostregnet utenfor en av byens mest lugubre barer og ei gammel utslagsrenne så var jeg verdens lykkeligste mann.

Det tikker i ei klokke et sted også går det i ei dør. Raske skritt i trappene og vann som blir trukket gjennom gamle rør. Den trofaste heisen stoppet i våres og nøkkelen til loftet er det ingen som vet hvor er. Det er lyder vi glemmer om vi ikke lytter lengre og hvis vi slutter å lytte så ser vi heller ikke at bevegelsene endrer menneskene og omvendt.

Min kone og jeg trekker en strek av kritt gjennom stua også flytter vi heller streken noen milimeter til høyre slik at kontoret blir større, stua litt mindre mot at vi deler på soverommet og vedovnen. Det går jo tross alt ikke an å dele en vedovn i to.

Anbefalt lydspor:
Gisle Børge Styve med "Little bird".

Ingen kommentarer: