Hurra Burra

Jeg har alltid likt feiring av bursdager, og den 17. er intet unntak.
Mari ringer, hun er oppriktig sjokkert. Hvor kommer alle disse menneskene fra?
Gatene som er stengte og lager lange omveier, ti tusen buekorps som etter måneders
øving i smauene får vist byen hva de kan
Barn som gråter over isen. Den berømmelige isen
som falt i bakken, eller ballongen som fløy til himmels. Høylytt gråt og buekorps.
Plagg på plagg er greia, gjerne av ull og så skreddersydd at bringa presses
flat, men like fult bæres med ære. Det er et tradisjonslagg, en stolthet, en ære. 
For det er 17. mai, en dag som skal feires slik den alltid har blitt feiret.
Og som sagt så liker jeg livet og feiringen, og jeg veiver gjerne med flagget
der jeg står og ser på det uendelig lange barnetoget, en alt for tidlig morgen.
Men tradisjon kan være så mangt (hilsen Hans, Bente og Hans Jacob)
og den forandrer seg fra år til år. Så i år ble bunaden ofret for bukse med brett, 
skjorte fra Frankrike og småsko. Brunt, hvitt, rødt og blått.
Fra et vindu over torget sitter Linni, Bi, far til Linni og jeg betrakter
menneskene og livet. Sola steiker og livet er ganske så fint.
Og når Mari ringer og er sjokkert, ja da søker jeg ly i sola og bretter ut piknikkpleddet.
Bringer fram ovnstekt brød og anisboller, pålegg fra både hav og land og blåbærjuice.
Å si at vi synger nasjonalsanger og leser nasjonaldikt fra de gode gamle traverne,
er å ta i. Men vi inntar et frøkenmåltid, lytter til livet i byen, prater og slarver
og studerer. Studerer iherdig kan vi også si, for å føle oss ekstra gode.
På kvelden hedrer man dagen med nok et flott måltid, denne gang med
kokken Bjørn, Ismaker Linni og far til linni.
Og når klokken nermer seg halv tolv, så bombes Bergen og vi kan nok
en gang takke og feire at Norge er nå blitt enda ett år eldre.
En fin dag, med fine folk og fint vær.
Kan man ønske seg mer?
(Bilder kommer, jippi)