tag:blogger.com,1999:blog-16100213747506420582024-02-21T16:47:50.846+01:00HannehusetUnknownnoreply@blogger.comBlogger19125tag:blogger.com,1999:blog-1610021374750642058.post-60418585914446728672012-11-18T21:31:00.000+01:002012-11-18T21:31:14.399+01:00Å regne med greipNår skoa surkler og tåka henger tungt over skuldrene. Når man glemmer å puste med magen og ender opp med alt for mye luft i halsen og pipestemme. Når blikket er alt annet enn fritt, når ryggen krummer seg over dørstokken og når ting ikke henger på greip, selv om man strengt tatt ikke vet hva en greip er. Hadde det enda vært ei grein, eller en grimase eller en knagg i klesskapet til å henge jakken på. Da kunne man nikket anerkjennende og snakket om stolrygger som faller av eller når bildene detter ned fra veggen fordi det viste seg at man hadde gipsvegg og ikke hadde brukt gipsskruer, men treskruer, som om om veggen var av tre, noe den selvfølgelig ikke var mens de berømmelige gipsskruene lå helt nederst i verktøysskrinet man aldri hadde skaffet seg.
Man kunne snakket om stillheten i regnet, om musklene som brant i oppoverbakke og om dampen i nakken og hendene dine når jeg gikk og om evnen til å sitte stille. Helt stille.
Men det gjør vi altså ikke. Vi snakker om greiper og hverdager og det er ikke godt å vite hva man skal ta seg til. Derfor så hender det vi faller litt utenfor. Litt på sida liksom, mens vi holder pusten, som om vi ligger i en grøftekant og prøver å sette den ene foten foran den andre. Vi snakker med musikk og hvisker om de viktige tingene og så spør vi oss selv om hvorfor vi velger å hviske om det viktige, bare for å rope om det som ikke betyr noe, men kanskje er det viktig det og. Å rope og hviske om hverandre. Falle litt og kjenne etter. Vokse litt og bli til noe man ikke visste at man kunne bli. Og det er faktisk noe av det beste som er.Unknownnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1610021374750642058.post-85057355680926823192012-11-01T00:13:00.001+01:002012-11-01T00:13:39.037+01:00Se megHan spør meg hvor jeg kommer i fra. Om jeg skal være her lenge og om jeg kanskje har vært i Billund før? Jeg nikker og legger ut på det jeg tror er forståelig kvasidansk, om bilferier til Danmark, om bilferiehumor blandet med baksetehumor og om han kanskje har vært i Norge før?
Det skal vise seg at min nye venn taxisjåføren ikke forstår et eneste ord av min såkalte kvasidansk. Enten det, eller så fant han plutselig ut at det var en god ide å skru opp lyden på radioen, akkurat i det jeg skal til å dramatisere typisk bilsetehumor etter seks timers bilkjøring i ett strekk.
Etter det sitter vi i stillhet. Lenge. Og enda litt lengre mens dansk radio slår seg sammen med tyske slagers. Og akkurat i det jeg skal til å bryte sammen og ytre min frustrasjon over at det danske landskapet som aldri slutter, men fortsetter flatt framover i all evighet, så slår min gamle venn taxisjåføren ut med hendene. Han slipper rattet og slår ut med begge hendene og i et lite øyeblikk er jeg mer i panikk for det faktum at vi ligger i godt og vel 100 på motorveien og min, noe ustabile taxivenn, finner det for godt å slippe rattet framfor den tyngende stillheta som for litt siden rådde vår bil.
Men så tar han fatt i rattet og det er først nå jeg ser at han er blank i øynene. At den store danske sjåføren er blank i øynene mens han rister på hodet og sier at han skulle jo egentlig bli fotballproff. Han nevner noen lag jeg aldri har hørt før og fortsetter. «Jeg skulle bli noe stort vet du, hadde planer og drømmer og gode utsikter, vet du. Til og med den fineste dama fik jeg kapra (og på dette tidspunktet blunker han til meg, og jeg prøver å smile, men ender nok opp med å le litt for høyt og upassende), men så skada jeg denna», sier han og tar seg til kneet og blir blank i øynene mens han ser stivt på veien igjen. Jeg lurer på om han har tenkt til å slippe rattet igjen, men så fortsetter han. «Og så gikk det bare nedover. Kona bedro meg før jeg fylte førti og unga mine havna uttpå, sier han og spytter på p'en» og så sitter jeg der og nå føler jeg at jeg burde si noe, noe som oppmuntrer eller gjør at han forstår og jeg er til og med nære ved å ta han på kneet og si at det tross alt kunne vært verre, noe jeg strengt vet er verdens største klisje av ei klyse, men nok en gang redder min ustabile taxivenn seg inn igjen. «Men så kommer det sånne som deg i bilen min, som lytter og forstår og det er da jeg kommer på at jeg tross alt er ganske heldig, som har en jobb der jeg møter hyggelige mennesker med gode kollegaer som bryr seg og som tar deg for den du er».
Og etter dette er det ikke stille, for ordene bare renner ut av min fine venn og legger seg i grøftekantene på Vilbjerg og jeg skal møte mange hyggelige mennesker på min tur til Danmark. Mennesker som snakker før de tenker, mennesker som skjelver uten grunn, som er for redde til å se sammenhenger og mennesker som skal legge sin sjel på sølvfat om et eneste ønske om å bli sett. Og mens kurset går mot slutten og flyet snur snuten hjem igjen, er det min taxivenn jeg skal tenke på. Hvordan vi av og til legger livene våre i andres, og at jeg angrer på at jeg ikke fortalte at akkurat han gjorde både dagen og dagen min etter det og at livet er for godt til å ikke tro på de gode sjangsene og muligheter og menneskene, sånn som han.
Unknownnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1610021374750642058.post-20283272773922417402012-02-02T11:14:00.002+01:002012-02-02T11:14:54.423+01:00En strek i regningaJeg tegner en strek over gulvet. Her og der må jeg gjøre streken på nytt da krittet ikke vil sette seg fast i parketten. Streken strekker seg fra enden av gangen og på tvers over stua. Der stopper den ved stuas yttervegg og jeg reiser meg opp, observererer mitt verk og gnir krittrester på buksa. <br />
I gangen står min kone. Min kone er sur og nå krysser hun armene mens hun dytter leppene fram, som en trut. Hun minner meg om noen når hun står sånn, men jeg kommer ikke på hva det er og sier ingenting. <br />
«Det er ulikt» sier min kone og og hever øynene i en oppoverbue som ikke er en god bue. «Din del er større enn min, dessuten har du et rom innenfor kontoret og det må taes med i beregningen» sier min kone og peker inn i kontoret mitt som for litt siden var endel av vår stue. <br />
Jeg sier at nå er strengt tatt rommet innenfor kontoret, vårt soverom, eller har hun kanskje tenkt til å flytte ut derfra og inn i vinterhagen sin? Det har hun ikke, sier hun, og påpeker at ingen kan sove i en vinterhage da det er en vinterhage og ikke et soverom. <br />
Jeg sier det er det dummeste jeg har hørt også blir vi stående i den stillheten som ikke er noe annet enn påtrengende og kvelende. Alt som eventuelt blir sagt i denne stillhetsperioden er fåfengt. Piggene er ute, tennene knirker og ord blir kastet veggimellom før noen egentlig har tatt seg bryet med å lytte til dem. Jeg ser min egen trøtthet i øynene til min kone og jeg lurer på hvordan vi havnet her.<br />
<br />
Vi traff hverandre i ei bakgate. Jeg hadde verden i mine hender, en dressjakke med kamelhår og skulle ta snarveien gjennom det trangeste smauet på bryggen. <br />
Frostregnet hang som spyd langs takrennene og lagde isroser i kinnene. Og så stod hun bare der. Som en figur hentet ut i fra en tegneserie. Med håret til alle kanter, noe som lignet glitter i øynene og en alt for lang ballkjole i rødt. Hun var det vakreste jeg noen gang hadde sett og hun sa jeg lignet en eller annen superdetektiv fra 50-tallet. Når jeg senere skulle glemme hva hun hadde sagt og spurte henne om det, trakk hun bare på skuldrene og sa det var noe hun hadde funnet på. <br />
Men den gang, i frostregnet utenfor en av byens mest lugubre barer og ei gammel utslagsrenne så var jeg verdens lykkeligste mann. <br />
<br />
Det tikker i ei klokke et sted også går det i ei dør. Raske skritt i trappene og vann som blir trukket gjennom gamle rør. Den trofaste heisen stoppet i våres og nøkkelen til loftet er det ingen som vet hvor er. Det er lyder vi glemmer om vi ikke lytter lengre og hvis vi slutter å lytte så ser vi heller ikke at bevegelsene endrer menneskene og omvendt. <br />
<br />
Min kone og jeg trekker en strek av kritt gjennom stua også flytter vi heller streken noen milimeter til høyre slik at kontoret blir større, stua litt mindre mot at vi deler på soverommet og vedovnen. Det går jo tross alt ikke an å dele en vedovn i to. <br />
<br />
Anbefalt lydspor: <br />
Gisle Børge Styve med "Little bird".Unknownnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1610021374750642058.post-14082333737883767282011-03-02T19:42:00.002+01:002011-03-02T19:42:59.344+01:00La meg si det sånn: <br />
"Things have changed", som de sier i engeland, eller "tino har endra seg" for å si det på godt, gammeldags kvasinynorsk (og hvis setninga virkelig skal komme til nytte, sånn på riktig, så burde ho bli presisert på tydelig, utprega sunnmøredialekt. Med krasse r'er og tydelige konsonanter. Først da forstår man virkelig at noe har skjedd. Noe stort, noe). <br />
Og nå lyver jeg. Det er selvfølgelig ikke jeg som sier det. Det er Bob som sier det, eller strengt tatt så synger han det, på den måten bare Bob kan. <br />
Jeg bare tenker det. Kjenner det på gikta og har det på tunga. Langs grusete veier og snødekte grøftekanter. Tidlige morgener og sene kvelder. Da tenker jeg på det. At noe er i endring, eller noe har endra seg. At ingenting vil bli det samme også legger jeg meg inntil høytalerne og kjenner bassen i magen. Ser bildene fra i fjor og drømmer meg bort. Eller, som Bob sier; <br />
<br />
"People are crazy and times are strange<br />
I’m locked in tight, I’m out of range<br />
I used to care, but things have changed"Unknownnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1610021374750642058.post-78172936254689959072011-02-28T13:30:00.000+01:002011-02-28T13:31:31.356+01:00Et rom uten utsikt.Jeg har vært her før. I dette rommet, med nakne føtter mot det hvite, skjeve tregulvet foran vinduene. Vinduene, som buer seg helt øverst før veggen plutselig tar over, skyter fart, skrått mot himmelen og skitt i karmene. <br />Midt i dette rommet har jeg vært før, med ansiktet mot glasset og havet og lukta, lukta av fjære, fregner og sol, enda sola ikke har våknet enda. <br />Bak meg, i ryggen, henger kunstverk på kunstverk. ”De gjør rommet” sier en og er en viden kjent kunstner med hode i hendene og bryna over pupillene. Med liten skrift og store, abstrakte symboler skal de, kunstverkene, fortelle noe viktig. Noe vi mennesker bør tenke på, vite om og fundere over. Noe eksentrisk, åndelig, altoppslukende. <br />De står i en klynge rundt den ene, viden kjente kunstneren. Nikker, gjør smale øyne og legger pekefingeren over munnen, som om meningen, den skjulte meningen med kunsten, blir ekstra tydelig om de bare legger fingeren på munnen, forsiktig og rett som en strek. ”Sterkt” sier noen og er seg selv nok. Nikkingen begynner igjen og jeg klarer ikke lengre å skille dem fra hverandre. De lange skjerfene, de firkantede brillene, det store håret, de glatte kinna og rutene, på både de rette og de ikke fult så rette stedene. <br />Forrige gang, altså gangen før forrige gang, var jeg en av dem. Jeg hadde røde strømper, kniver i orda og mannehat i panna. Jeg var en av dem, jeg visste bedre enn de som trodde de gjorde det og jeg skulle alle steder. Vi trodde på orda og revolusjonen som fulgte, vi hadde pågangsmot i skoa og en verden på tåhev. Vi hadde Dylan i magen og Lennon i nakken og vi sang, med grepa i fingrene og akkordene i banken. <br />Jeg har vært her før, i dette rommet og den gang var jeg en del av dem.<br />Men denne gangen er det annerledes. Noe er forandret, alt er forandret. Gulvet er ikke like skjevt og noen har vasket i vinduskarmene. Jeg har vært her før, i dette rommet og jeg har nok en gang kjent sola krype oppover åskammen og neseryggen, men denne gangen er det noe annerledes og jeg forsår jo hva det er. <br /><br />Det er ikke jeg som eier rommet lengre.Unknownnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1610021374750642058.post-85030301235875856062011-02-21T13:55:00.000+01:002011-02-21T13:56:14.055+01:00La planken gå, ja la den vandre.Ei glipe i gardina og egentlig så vet vi ingenting. <br />Om hendene som slår på tastaturet, om tyngden på skritta og om ropa i gangene. Vi vet ikke om pianoet er ustemt eller om det er meningen at det skal være sånn. Vi vet ikke om smila kommer fra den lille kroken i hjertet eller fra vinden som hyler mellom husveggene. Og er det beina, hode eller er det kanskje stemmene fra tribunen som er avgjørende? <br />Egentlig så vet vi ingenting og vi vet i alle fall ingenting om hverandre. <br /><br />Men kan vi gjøre noe med det? <br />Når verden kupper svingen, hjelper det da med glava under armene og hjelm på hode? Med Primus på loftet og et dusin ved i ovnen? Vet vi mer om hverandre hvis vi safer, eller må vi satse planke?<br /><br />Med glipe i gardina og ord på tomgang lar jeg hendene falle. Det er ikke sikkert vi kan gjøre noe med det akkurat nå. Men vi kan la sola sleike nakke, la ryggen gå i bue og late som.Unknownnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1610021374750642058.post-19619276448840908172009-01-02T10:15:00.001+01:002009-01-02T10:20:56.065+01:00VelkommenKjære 2009.<br />Velkommen til verden og jeg skal ikke lyve: Det er en tøff oppgave du har foran deg. 2008 har ikke gjort det lett for deg, ja det er nesten så man skulle tro at 2008 gjorde det vanskelig for deg med vilje og jeg misunner deg ikke. Kriger og finanskrise, sult og global oppvarming. Blodpriser på melkeprodukter, nabokrangler og uvennskap i den EU godkjente sandkassa. Den verdenen som ligger for dine føtter er blitt både veldig stor og veldig liten på en gang mens menneskene i den er både veldig sinte og veldig glade på en gang, alt ettersom hvor i verden de lever, hva de jobber med, hva de åt til frokost og hvilke sko de valgte akkurat den dagen.<br />Ja, det er nesten så det er vanskelig å finne en rød tråd i det hele, en oppgave jeg overhode ikke misunner deg og det kommer nok ikke til å bli lett. Ikke hele tiden og spesielt ikke i starten.<br />Det kan jeg bare fortelle deg med en gang, for 2008 gjorde, som sagt, veldig mye ugang og det er som med et nytt år som det er med et regjeringsskifte eller pepperkakehusbygging: når veggene mangler tar det tid å steike nye.<br />Likevel og på tross, så er det nok veldig mange som er glade for at du nå er kommet. Veldig mange. For eksempel er det ca 192,000 stk som skriver om og er opptatt av solskinn, 16,000 er interessert i pappesker mens det dessverre er en kraftig nedgang i interessen for frimerkesamlinger med sine usle 6,090 stk. Derimot ser vi ei kraftig øking i det som har med menneskerettigheter å gjøre med nesten 312,000 treff og stadig flere ser ut til å like livet om morgenen. Og det er her vi kommer til selve kjernen i det som skal komme til å bli din nye arena. For selv om verdenen ser ut som et særdeles merkelig sted til tider, ja at det rett og slett kan virke som en umulig oppgave å skulle tilfredsstille dem alle, ja både de sinte og de glade og de urettferdige, så er det liksom bare sånn det er. Innimellom. For Livet til de som lever her nå, som har levd her ei god stund og som skal leve her ei god stund til, lever et langt liv. Vi snakker om et kjempelagt liv her, et liv det tar tid å bygge. Eller å bare forstå. Sånn som byen eller en sang, den ble ikke bygd på en dag. Det tok tid. Og kanskje er livet til menneskene like langt som tida det tar å bygge det? Eller kanskje det bare noe man sier, fordi man ikke finner på noe annet å si. Annet enn ”Sånn er livet” eller ”det må no bli likar i morra”. Kanskje og jeg tror ikke det er lett. Det skal liksom ikke være det, men så er det liksom litt fint likevel. Om morgenen, eller om kvelden. Når det snør. Når det snør så mye at lyden av fotspor i snøen forsvinner eller når fuglene kvitrer som galne for å varsle vårens ankomst i januar. Når de små vokser seg større og når de store innser at de aldri blir helt store. Ikke så store som de forrige og så gjør de som de små og aker i akebakken. Når de sure innser at de har vært dumme og sier unnskyld til de som trodde de hadde vært dumme, men ikke var det likevel.Når de regner på klokkeren og feieren får seg en ny feierkost.<br />Da er det faktisk ganske så fint og jeg sier ikke at det skal være lett. Jeg sier bare at det er sånn livet er og sånn er det å være menneske og sikkert år 2009 også.<br />Jeg ønsker deg i alle fall lykke til og håper du gjør ditt beste.<br />Mer kan ingen kreve av deg. Ikke med vilje iallefall.Unknownnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1610021374750642058.post-60879774987798628762008-11-19T07:49:00.001+01:002008-11-19T07:49:47.177+01:00Harmoni<p> Egentlig ønsker jeg å være et harmonisk og bedagelig menneske. Snill mot alle, likt av alle også dukker hun alltid opp med boller på bursdager til familie, venner, og kanskje venners venner hvis venners venner er greie, rett og slett fordi jeg vil alle så vel og fordi jeg er et slikt harmonisk menneske som husker alles bursdager. Jeg vil være en sånn en. Som husker og neier pent i mine gule, røde, brune og grønne blomstrete, stripete eller prikkede kjoler. Kjoler som, av en eller annen grunn, også matcher interiøret. Gardinene og teppene. Veggene og stolene på verandaen.<br />Selvfølgelig må jeg være vegetarianer, det er liksom medfødt, også må jeg jo være følelsesmessig engasjert i en, eller gjerne flere frivillige organisasjoner som dyrebeskyttelsen, natur og ungdom, amnesty eller leger uten grenser. Dette fordi jeg bryr meg om andre og fordi jeg ikke er så opptatt av å tjene penger eller materielle goder for den saks skyld. Mat på bordet og kjærlighet i hvert hjørnet er liksom mitt nye motto. For hvem trenger vel ny sofa, bare fordi den gamle sofaen har fått store kaffe- og vinflekker som ikke lar seg fjerne. Den fungerer jo likevel og når jeg tenker meg om, så er den jeg ønsker å være en sånn type som aldri får flekker på sofaen sin. Andre misunner hennes flekkløshet og den harmoniske jeg, bare trekker på skuldrene og ler en smittende, hjertelig latter for ja, jeg må ha en slik hjertelig og smittende latter. Det har jeg ikke i dag. Jeg knegger, eller fniser og er sædeles lite sjarmerende når jeg ler, men den nye meg. Den nye meg har det, også har hun kanskje lange, lyse lokker som spretter når hun ler og røde, blussende kinn.<br />Den nye meg maler tånegler på søndager og får A på alt hun gjør. Ikke fordi hun stresser livet av seg, men bare fordi hun er sånn. Også spiser hun akkurat passe med sjokolade og vet når grensa er nådd for mengder alkyler på en fredagskveld. Dagen derpå ser hun like fresh ut, men tar seg kanskje en liten joggetur før hun serverer nystekte vafler til de som ikke ser fult så freshe ut etter gårsdagen. </p><p>Den nye meg er rett og slett et bra menneske, og jeg tenker jeg begynner med en gang. Å forvandle meg.<br />I morgen skal jeg begynne. Eller dagen etter der. Iallefall innen uka er omme, garantert innen uka er omme.<br /></p><p>Det er sikker som staten.<br /><br /></p>Unknownnoreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-1610021374750642058.post-90103588880678572562008-10-05T17:27:00.001+02:002008-10-05T17:27:50.846+02:00Lyden av brunostJeg tenker på jul, i oktober. Jeg tror det må være butikkenes feil, eller handlegatene eller de som eier handlegatene og butikkene. Det er jo deres feil uansett. Slik det alltid er. At melka blir dyrere, at pantemaskinen alltid piper når det er din tur eller at dama bak deg, som har stått bak deg hele tiden, plutselig befinner seg før deg i køa. "Jeg går aldri tilbake til den butikken igjen" er kanskje det mest brukte utsagnet i min familie. Og da spesielt i oktober. "Nå selger de pepperkaker og julebrus, i oktober! Jeg går aldri mer tilbake til den butikken der" sier de og er sinte og frustrerte mens de dypper en pepperkake i kaffen.<br />Jeg prøver å minne dem på at de trenger ikke kjøpe pepperkakene og julebrusen selv om den står i butikken, men det vil de ikke høre på. "Prinsippene Hanne, det er prinsippene det går på" sier de og noen hoster marsipansmuler i halsen mens andre trekke linjer til samfunnet og krigen.<br />Etterpå tenker jeg derfor litt på jula. I oktober og kanskje hadde jeg ikke tenkt på jula i oktober dersom ingen snaket om den. For en pepperkake er jo egentlig ikke mer julete enn fyrstekake, sånn egentlig. Det er jo vi som bestemmer det.<br />Og så gjør jeg noe som sikkert ville gjort meg både arveløs og til et populært samtaletema i oktober, og kanskje november, i årene framover: Jeg setter på julemusikk. "The Source: Of Christmas Live". Det er julemusikk og jazz og kletzmer og blues og klassisk på en og samme gang.<br />Og jeg sier som fetteren min sa som veslevoksen 14åring. " Høytalere er som brunost, du kjenner det på smaken" sa han og var alvorlig. Jeg var alvorlig jeg og, fordi fetteren min var det og så lå vi på rygg hele kvelden og lyttet etter smaken av brunost. I ettertiden har jeg tenkt at det er ikke høytalerne som er som brunost, men musikken. Og egentlig er jeg ikke sikker på hva han mente i det hele tatt, men det er lit fint å tenke på og så legger jeg meg på rygg og lytter. Til alle historiene og så er jeg nær ved å si at jeg liker jula bedre i oktober enn i desember, men det sier jeg ikke.<br />I stede sender jeg ei melding, til en jeg ikke har snakket med på fem år og får svar med en gang:<br />"Jeg savner deg og".Unknownnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1610021374750642058.post-17445171786745402792008-09-30T09:07:00.000+02:002008-09-30T09:51:09.836+02:00<a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgNvh-3Fd6iqRjoQKBo2lGT-plsmBpwuclSfCGsf0FDZ0pDhYlBy_6W-RLVpvc3Ks-VzlxDSkdUXiY7iWJR8BLja2IjYl3DLuv5SvLWM6wpPTDKgTeZQh1ltlpIGaXOW9LbS1c1c5oq_BUn/s1600-h/_MG_9322.jpg"><img style="margin: 0px auto 10px; display: block; text-align: center; cursor: pointer;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgNvh-3Fd6iqRjoQKBo2lGT-plsmBpwuclSfCGsf0FDZ0pDhYlBy_6W-RLVpvc3Ks-VzlxDSkdUXiY7iWJR8BLja2IjYl3DLuv5SvLWM6wpPTDKgTeZQh1ltlpIGaXOW9LbS1c1c5oq_BUn/s320/_MG_9322.jpg" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5251717751796054706" border="0" /></a><br /><br />Dette er en dag som ikke helt vil begynne.<br />Jeg gir den en time til.<br /><br />I mellomtiden tenker jeg på Sverige. Dette bildet tok jeg i sommer da Merethe og jeg tok nabotoget over til Sverige for å leke turister.<br />Det var en fin tur. Det var GB-is, karuseller og sommerflørt på kaia.<br />Enda finere er det å lese noe man selv har tenkt. Eller høre noe si det man selv kunne sagt.<br />Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare liker det. En følelse av sammenheng, eller å vite at jeg kan få ligge bakpå og hvile i skyggen enn så lenge. Verden går jo videre likevel.Unknownnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1610021374750642058.post-65187896653900715352007-11-22T01:54:00.000+01:002007-11-22T01:55:09.136+01:00<p class="MsoNormal">Jeg vil ikke ha det. </p> <p class="MsoNormal">Jeg vil ha det. </p> <p class="MsoNormal">De vil ikke ha det.</p> <p class="MsoNormal">Jeg vil ha det. </p> <p class="MsoNormal"><!--[if !supportEmptyParas]--> <!--[endif]--><o:p></o:p></p> <p class="MsoNormal">Sånn kan det gå. Og sånn går det. </p> <p class="MsoNormal"><!--[if !supportEmptyParas]--> <!--[endif]--><o:p></o:p></p> <p class="MsoNormal">Du står sånn at jeg ikke kan se ansiktet ditt, og det er kanskje like greit. Da kan jeg ikke dømme boka på coveret og du virker så liten der du står, enda du er alt annet enn det. Liten. </p> <p class="MsoNormal">Kulda biter i halsgropa og himmelen henger i en tynn tråd. </p> <p class="MsoNormal">”Når må du gå” spør jeg og ser at du skifter vekt fra den ene foten til den andre. Glemmer å puste, henter deg inn igjen og kjeder deg. Kunne falt om på flekke av kjedsomhet. </p> <p class="MsoNormal">”15 minutter”, sier du. Ingenting mer, bare det, kjeder hode av deg og noen mister nøklene på gata. Jeg er frosset fast til bakken, angrer på at jeg spurte og småsteinene under skoa blir til glass. </p> <p class="MsoNormal">Alt peker på det. Jeg bør komme meg bort derfra, legge beina på nakken og løpe så beina blir til olje, men så er jeg jo faktisk frosset fast til bakken, ikke sant. Innmari upraktisk når jeg tenker på det og det gjør jeg jo. Tenker på det. På det og at et bildet kan få virkeligheten skarpere enn virkeligheten selv. Det er jo derfor vi liker det så godt, å ta bilder. Få et tilsynelatende tomt og grått rom til å virke både fargerik og osende av gode historier. Det er jo det som driver oss. Gjøre noe stort ut av ingenting og la hele verden tro på det. For om hele verden tror at Elisabeth på bildet er verdens vakreste, så blir hun jo det. Mrs World eller frøken Bergen. Lyver så det renner av og perler på ei snor. </p> <p class="MsoNormal">Det er jo derfor vi gjør det, er det ikke?</p> <p class="MsoNormal">”Det er snart jul” sier du og går ut av skyggen. Og plutselig står så nærme at jeg kan kjenne pusten din mot kinnet mitt og noen putter frøken Bergen, perlene og bildet i en svart sekk og stikker. Uten å si fra, og etterlater meg her med ingenting og jentepust mot kinnet. </p> <p class="MsoNormal">Det er ingen vei tilbake, jeg er så nær som jeg kan komme og så sier jeg jaggu og stiller meg enda nærmere og noe rører seg mellom ribbeina. </p> <p class="MsoNormal">I noen sekunder er det som om ingen av oss vet hva vi skal gjøre eller hva det er som skjer, og så kysser hun meg. Fargene glir over i hverandre.</p> <p class="MsoNormal">15 minutter etterpå går jeg bortover gata og steinene er ikke lengre glass. Går forbi lange øyne, forbi sjappa med brukte fotoapparater og en liten kolonial som selger ”Pølse og potetmoose for bare 50 kråner”. Litt lengre borte i gata, der bakkene heller oppover, løper jeg. Føler meg lett og klarer så vidt å holde balansen i en sving hvor holka glinser og nærmest narrer meg til å stoppe. Først da kjenner jeg hvordan munnen er full og hjertet går amok under Bergansjakka. Litt for fort.</p> <p class="MsoNormal">Jeg holder på rekkverket og lener meg framover. Svetten i nakken og det svartner i stjerner. Tusen av dem og jeg holder fast og puster med nesa. </p> <p class="MsoNormal">Da det letter for børa blir jeg stående og se utover byen. Kulda er glemt og jeg ser utover byen. Nok en ting jeg skal legge bort. I en skuff så lenge og lar handa bli over jakkelomma. Noe stikker i fingertuppene og jeg drar den til meg. Et rykk. Før jeg lar hånda gli nedi og trekker opp et bildet. Noen som ler og jeg husker epler i hagen, lukta av vafler fra kjøkkenet og en nyfødt kalv. Og som vi forbarmet oss over den, enda ingen av oss visste hva vi skulle gjøre. </p> <p class="MsoNormal">Jeg ser på bildet og utover byen, trekker lua godt over ørene og vil ikke lengre være den i midten. En plan B er ingen plan om det ikke finnes en plan A.</p> <span style="font-size: 12pt; font-family: "Times New Roman";">Og så river jeg det i to. </span>Unknownnoreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-1610021374750642058.post-12657222476842378142007-10-30T17:24:00.000+01:002007-10-30T17:25:07.517+01:00PinnebrødPinnebrød<br /><br />Du trenger:<br /><br />500 g mel (bruk gjerne litt grovt mel)<br />2 ts bakepulver<br />5 ss sukker<br />1 ts salt<br />1 dl matolje<br />ca 2 dl lunket vann<br /><br />Slik gjør du:<br /><br />Bland det tørre. Spe med vann og olje til deigen har plastelinakonsistens. Form en klump deig til en pølse og tvinn denne rundt en pinne. Stek brødet over glørne til det er gjennomstekt og slipper pinnen. Brødet kan fylles med f.eks syltetøy. Du kan også tvinne deigen rundt en pølse på spidd og lage «pølse i slåbrokk». Bruk gjerne andre smakstilsetninger som f. eks kanel eller revet ost i deigen.<br /><br />TIPS: Det beste spiddet lager du av en grein av frisk tre. Spikk av barken på den øverste delen hvor maten skal sitte.Unknownnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1610021374750642058.post-48409629589862803102007-10-29T03:15:00.000+01:002007-10-29T03:20:18.511+01:00Brann har vunnet serien i år og om du er som meg, så kunne du ikke brydd deg mindre.<br />Sånn egentlig.<br />Men det er ei tid hvor det skjer lite, iallefall om du overser regnbyger og vaskeuker som blir glemt.<br />Dessuten er oppstyr, liv og raketter en opplevelse man må få med seg, om ikke annet for å kjenne på stemninga. Og jeg har jo tross alt lært ett og annet. Av tippeligaen og feiringen på festplassen, det året Brann vant serien. Og ikke minst kan jeg nå brannsanger på rams. Som "Brann, Brann", "Vi elsker Brann", "VI E` BERØMTE BRANN" og "Ørnen". Dessuten vet jeg nå navnet på iallefall fem brannspillere da det er laget sanger om disse fem også. Alt dette og mye mer lærte og opplevde jeg på festplassen i Bergen natt til mandag 29. oktober. Et folkehav på rundt 70 000, som er like mange som på 17. mai og på en kveld som var som både julaften og nyttårsaften på en gang (ref. BT og Adressa).<br />I tillegg til sangene har jeg lært at "den sterkeste overlever" og "hver mann for sin kilt" er to ordtak og handlingsstrategier man bør bruke dersom man ønsker å overleve i en stor menneskeklynge uten å få panikk eller klaustrofobiske anfall. Jeg har lært at det er forskjell på ekte og ikke fult så ekte Brannsupporter, i følge min Ekte brannfanvenninne. De ekte følger laget i tykt og tynt og i dette tilfelle, har det vært mye tynt og dermed en langvarig prøvelse. De andre, de med litt mindre tolmodighet, forsvinner ved mange nok tap og blir gjerne kaldt svikere, nesten landsvikere om du i tillegg til å svike laget ditt går over til fienden Rosenborg. Nå skal det likevel litt til å holde ut håpet i 44 år og jeg har full forståelse for de som ga opp 25 år etter, eller det 43. året. 44 år er veldig lang tid og hadde jeg vært dedikert fotball og Brannfan hadde jeg sikkert gitt meg for lenge siden. Maks ett år og jeg hadde droppa hele supporter karrieren. Flytta fra byen og starta opp som curlingsupporter med Dordi i spissen. De er kanskje litt mindre aggressive enn Brannsupportere, dessuten gjør de jo det så godt på landskapet om dagen og Dordi er jo bra på mange måter. Det er uansett opplevelse å stå på festplassen natt til 29. oktober 2007, det er en opplevelse å se så mange Bergensere på en plass og det er en opplevelse å skulle komme seg hjem samtidig som 70 000 andre mennesker også skal hjem. Men om det ikke skjer noe drastisk de neste åra, må jeg nok skuffe. For jeg er ikke og kommer nok ikke til å bli Brannfan eller særlig fotballinteressert i det hele tatt. Men jeg kan, om 20 år, si "jeg var der" og føye til at "ja, det var helt vilt", for det var det. Det var vilt og folk var ville. Men jeg kan synge sanger som "Brann, Brann" og "vi elsker Brann" og om jeg ønsker å imponere, eller bare holde samtalen gående kan jeg alltids synge av full hals "Skillingsboller, Hansa-øl,Hansa-øl, Hansa-øl. Det e nokke for seg sjøl, for seg sjøl, for seg sjøl. Bryggen, Lille Lunggårdsvann, Fottikken og SK Brann. Bergen e vår kjærlighet, Bergen i all evighet".<br />Og det er jo iallefall noe.Unknownnoreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-1610021374750642058.post-71479534825095238792007-08-29T04:18:00.001+02:002007-08-29T04:18:37.229+02:00Det er listetid og alle barna roper ”jaa” i kor.<br />Denne ukes liste er en populær lek. Den går ut på å spille en sang og deretter skrive det første som faller deg inn når sangen begynner. Være seg mennesker, lukter, settinger, farger, bilmerker eller filmer. Det aller første minnet som når tinningen i det sangen begynner. Sett spilleren på shuffle/random og la leken begynne. Klar, ferdig: Tryll!<br />1. Goo Goo Dolls: Ingvill og Ida og sommeren for mange år siden. En hel dag med slåball, grilling og teltur i hagen. Det var også den sommeren hvor håndballaget vårt vant mange kamper før vi fikk ny trener som kjørte en bil med sotete ruter og skinnseter til og fra kamper.<br />2. Odd Nordstoga ”Singeling”: Advent hos Reidun og Ann Kristin. Stua er eggehvit og brun. Vi lager pepperkaker, ser på håndball og Gro, varmer hendene på gløggkoppen og ler. Masse.<br />3. The Rolling Stones ”I can get no satisfaction” Rommet på loftet i barndomshjemmet. Jeg har akkurat flyttet inn og oppdaget et hemmelig dør, og innenfor der et hemmelig rom/kott. Der står det mange esker med gamle Lp-plater. Mye Beatles, mye Bach og Beethoven, Bruce Springsteen og The Rolling stones.<br />4. Timbuktu ”Løser sej”: Live og jeg er på Hulen i Bergen. Det er januar og vi er fuktige på beina, ettersom skoa er slitte og snøen kald og våt. Vi har det dårlig begge to, men smaker på øllen og danser hele kvelden. Når denne sangen kommer er vi godt i farta og blir glad i magen. <br />5. Joni Mitchell ”Both sides now”: Mamma.<br />6. Radiohead “Karma Police”: En student fra musikkonservatoriet har en hørelæretime og han skal ha oss til å analysere og finne taktene i denne sangen. Jeg skulle bli som han. <br />7. Cat Power ”Yesterday is here”: Ingvill.<br />8. Nofx ”Eat the meek”: Astrid<br />9. Samvirkelaget ”Itjnåsomkjæmtåsæsjøl”: By:larm 2006, Ingvill, Berit, Ann Kristin og jeg hopper og blir klemt helt inn til gjerdet. Stor jente som tar av med hopping bak oss, ess i ermet.<br />10. Bo Kaspers Orkester ”I samma bil”: Frihet i blodårene, bursdagssommergrilling i parken, Rebekka, Reidun, Lars, Mari, Marthe, Anne Line og Kristine.<br />11. Cat Stevens ”Lady D’arbanvill”: 1999, Langt hår, kassettspiller, busserull, gitar, grilling i fjæra og te på rommet, lukta av ull og nyforelsket<br />12. The Moldy Peaches ”Anyone else but you”: Arve, folkehøyskolen og babygrøt til frokost<br />13. Susanne Sundfør ”I resign”: Togtur til Oslo og tusen sommerfugler. Sol, Sol og SOL. Forelsket i karakterene i boka og elsk.<br />14. Jokke og Valentinerne ”Aldri stol på en fyllik”: Alrek og vennene til Marthe på kjøkkenet.<br />15. Ani difranco ”Angry anymore”: Her tenker jeg masse. På Ida, på Erla, på avløserjobben og å laste høy på lasteplanet.<br />16. Ani Difranco: ”Lost and Deliriouse”: Trondheim og et sjøgrøntsmykke.<br />17. Cat Stevens ”Peace Train”: Blå sovesofa og hemmelig besøk på rommet og sniking ut på kvelden<br />18. Mozart ”Marriage of Figaro”: Kristin sanglærer, stor munn, mørk sal og Mari. Spenning og Praha (Vi hørte den ikke i Praha, men den minner meg om La Traviata)<br />19. Kokin Gumi ”daylight”: Erik og jeg ligger på gulvet på rommet hans og ser opp i det lyse treverket i taket hans. Vi er begge veldig slitne, men slapper helt av når denne kommer.<br />20. Erika Baduh ”Rimshot”: Roma i Mai og på pub med onkel. Første gang jeg forteller at jeg liker jenter og onkel spanderer en drink om gratulasjon.Unknownnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1610021374750642058.post-17420108953193265552007-08-15T01:19:00.001+02:002007-08-15T01:19:45.467+02:00<p class="MsoNormal">Jeg har ikke planer om å ta drosje hjem, av den enkle grunn at jeg ikke har råd. </p> <p class="MsoNormal">Så når kvelden er over, så går jeg hjem. Å gå hjem vil, i sakte tempo, si å gå i en halvtime. </p> <p class="MsoNormal">For noen måneder siden flyttet jeg. Da bodde jeg også en halvtime unna, men i et langt mer lugubert strøk. Langs hovedveien, gjennom to undergrunner, over et industriområdet og opp en lang bakke måtte jeg gå, før jeg nådde kjelleren der vi bodde.</p> <p class="MsoNormal">Nå, nå bor jeg på andre siden, på den fine sida av byen. Fra sentrum og hjem er veien brolagt og trehusene er små og husvinduene varme og snille. Det føles ikke ut som om jeg bor utenfor byen, bare byen i utstrekning. Og selv om jeg bruker like lang tid hjem nå, så er veien langt triveligere. Derfor synes jeg også det skulle være hårreisende å ta drosje hjem, bare fordi siste bussen er gått. </p> <p class="MsoNormal">Er ikke ung og sprek for ingenting.. </p> <p class="MsoNormal">I avisene omkring Bergen i disse dager står det om hele fire voldtekter på ei uke. Unge jenter som er blitt voldtatt midt i sentrum. Jeg husker ikke hva mer som stod, om eventuelt hvorfor og når tid på døgnet. Men min mor er overbevist i sin sak den dagen hun ringer for å advare: ”Det var sikkert i det området du driver og vandrer på kveldstid”. Og jeg kan høre rumling fra bestemor i bakgrunnen at de hadde sikkert lite klær på seg og. </p> <p class="MsoNormal">Og jeg klandrer ikke min mor. Mor er snill og vil alt vel, det er ikke annet å si om det. Bekymret og snill. Og bestemor er bestemor, og mange vil nok finne hold i det hun mumler. </p> <p class="MsoNormal">Og jeg takker mor for advarselen og blir ikke hørbart irritert over telefonen.</p> <p class="MsoNormal">For det er ikke mammas skyld at jeg blir sint. </p> <p class="MsoNormal">Jeg blir sint fordi jeg må ta drosje fordi jeg er jente. Jeg er jente og jenter blir voldtatt dersom de går alene hjem en sen kveld fra byen. Hvis jeg som jente i tillegg har lite klær på meg, så er det som å be om det. Kom å ta meg. </p> <p class="MsoNormal">Jeg blir sint fordi lite klær betyr å være uansvarlig og jeg blir sint fordi guttene slipper unna med det. </p> <p class="MsoNormal">Og mest av alt blir jeg sint, og nå er jeg nærmere den magiske grensa til fly forbanna, fordi det å tråsse disse forhåndsregler kalles å være naiv. Naiv og jente. Hånd i hanske. </p> <p class="MsoNormal"><!--[if !supportEmptyParas]--> <!--[endif]--><o:p></o:p></p> <p class="MsoNormal">Det merkelige er at før mamma ringte for å advare, så hadde jeg allerede lest dette i avisen. Jeg hadde tenkt tanken på drosje og buss, tenkt på disse jentene og tenkt på hvordan det er å være jente. Hva det vil si og ikke. </p> <p class="MsoNormal">Og frustrerende nok som det er, så føler jeg ikke at vi er en eneste stor familie. Disse jentene. </p> <p class="MsoNormal">Noen elsker gardinstenger og gullvasker, andre rølp og dataspill. Noen går aldri utenfor døra fordi kjæresten er i millitæret og noen må jo passe ungen. Andre er aldri hjemme og skifter partner hver uke. Det er et mangfold, en stor hurv som i utgangspunktet ikke deler annet enn det faktum at vi er født med de samme atributtene og gjerne ilegges rosa pledd og sløyfe som toddel. </p> <p class="MsoNormal">Og jeg liker mangfoldet, mangfold generelt gjør meg glad i fletta og myk i magen. Være seg gutter, jenter, hetero, homo, utlending eller postmann. Og når sant skal sies, så kunne jeg ikke brydd meg mindre om du var gutt eller jente. Er du bra, er det bra nok for meg. </p> <p class="MsoNormal">Det jeg ikke liker, er at jeg må tenke på denne fordømte drosjen og mørket. Det faktum at jeg alltid har tenkt på mørket i skogen som en uting og vært redd for tomme hus, slår meg i det jeg slår ut med armen og bussen stopper. </p> <p class="MsoNormal">Redd fordi det kan ligge noen i krokene som vil meg vondt, tenker jeg og går av bussen. </p> <p class="MsoNormal">Jeg har alltid tenkt slik, og det skremmer meg at dersom noe skjer en dag, så kan jeg få all skylda, tenker jeg og løper opp steintrappene. </p> <p class="MsoNormal">Rett og slett fordi jeg er jente. </p> <p class="MsoNormal">Og det gjør meg mer sint enn drosjen til 400 spenn. </p>Unknownnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1610021374750642058.post-74961546154915088122007-08-15T01:18:00.001+02:002007-08-15T01:19:14.884+02:00Fredag 10.August<h2 class="date-header">Friday, August 10, 2007</h2> <a name="1856121896529212473"></a> <p class="MsoNormal">Julia har en lilla ullkjole på veggen, rett ved siden av knaggen med alle veskene og smykkene. Vesker fra India, smykker fra Peru og sjal. Store sjal i mange farger, rødt, brunt, grønt og lilla. </p> <p class="MsoNormal">På gulvet ligger et persisk teppe og under vinduet, med utsikt over havet som starter fra vika og aldri slutter, står et skrivebord. Overlesset av aviser og skrivebøker med tull i. ”Jeg skriver bare tull i disse bøkene, tull og drodling”. Og jeg vet at det ikke er sant, men tenker at alle lyver fra tid til annen. Av og til fordi vi ikke vet bedre eller bare fordi det passer seg bedre. Eller fordi vi så gjerne vil at løgnen skal være sann, og gjentar den lille løgnen mange nok ganger helt til vi tror på den selv. ”Det ble bare feil”, sier vi og dropper ut, eller flytter. Fra London til Paris.<span style=""> </span>Fordi det bare ble feil, eller fordi vi gikk lei. </p> <p class="MsoNormal">Balansen er hårfin.</p> <p class="MsoNormal"><!--[if !supportEmptyParas]--> <!--[endif]--><o:p></o:p></p> <p class="MsoNormal">Rommet er grønt, brunt, rødt og lilla. Og om man ser ekstra godt etter i det mørke lange håret og i de mørke øynene, så ser man at Julia hører hjemme her. Julia og rommet. </p> <p class="MsoNormal">En gang bodde hun i Australia og bakte kaker til alle som ville ha. Og de var det mange av. Daglig kom de, for et glass melk og for kaken du hadde bakt. Og du lot dem snakke, om sine problemer og gleder, var en som alltid hørte på dem, lo når de lo og ga mer kake om de gråt. Du hadde alltid tid og rom og var alltid glad. Lo av det meste og ga nok et inntykk av å være yngre enn du var. </p> <p class="MsoNormal">Men du var mye alene der, var du ikke? Når det boblet over av inntrykk eller når alle dro hjem på juleferie. Når de hadde spist opp kaken, drukket opp melken og trakk stolen ut fra bordet og takket for seg. </p> <p class="MsoNormal">Da var du alene. For det du hadde å si, det sa du aldri til noen og egentlig likte<br /></p><p class="MsoNormal">du det slik, gjorde du ikke? </p> <p class="MsoNormal"><!--[if !supportEmptyParas]--> <!--[endif]--><o:p></o:p></p> <p class="MsoNormal">Hun sitter i sengen sin, med beina i kors opp under seg og luter litt i ryggen. Tar en slurk av øllen og skal til å si noe, men lar være. Radka Toneff synger i bakgrunnen og minner meg om Whiskey og sommer. En sommer for veldig lenge siden, før jeg traff Julia og noen av de andre. </p> <p class="MsoNormal">”Husker du sommeren hos Paul, Julia? Husker du hvor full han ble den siste kvelden og sprang ut i bare undertøyet og ble borte i mange timer. Og når han kom tilbake var det ingen som hadde merka at han var borte. Åh, husker du hvor snurt han ble? Haha, han var en raring, men jeg likte han. Og det var vel første gangen jeg møtte deg, var det ikke?”</p> <p class="MsoNormal">Hun legger seg på ryggen, gjør store øyne og ler. Ser opp i taket og jeg ser at hun tenker, som om hun ikke er helt sikker når første gang vi møttes. ”mmjo, jo det var kanskje det. Jeg husker ikke helt, det er så lenge siden. Men Paul husker jeg, husker at han kom inn døra og var naken som en påle. Og snurt ja, åh han ble ordentlig sur. Satte seg i et hjørnet og furtet intenst, helt til han sovnet. Intens furting, det er når man sitter i et hjørne og furter naken.</p> <p class="MsoNormal">Vi ler rått og snakker om gamle spøkelser en stund. </p> <p class="MsoNormal">Det er godt å le med Julia, og det er godt å le. Selv for den som sjelden ler, er følelsen av å le noe som sikkert ligner det å pille av lim fra fingeren. Løsner og du ser at finertuppen blir ren. </p> <p class="MsoNormal">Det er mørkt utenfor vinduet nå og plutselig, som om noe kastet en stein på vinduet</p> <p class="MsoNormal">”Vil du synge for meg Hilde, jeg er så trøtt skjønner du. Og så er du så søt når du synger”.</p> <p class="MsoNormal">Hun smiler forsiktig og snur seg halvt bort og det er først nå jeg ser hvor gammel hun er blitt. Øynene er fortsatt mørke, men det mangler noe. Noe som var der for bare noen måneder siden, men som de kom og tok. Tok med seg og lot sløret bli igjen. </p> <p class="MsoNormal">Og selv om hun egentlig ikke er gammel, så sluttet hun å danse for lenge siden og jeg blir redd og kjenner klumpen i halsen. Hvordan den presser seg oppover luftrøret og så blir jeg både sint og redd. </p> <p class="MsoNormal">”Selvfølgelig kan jeg det”, hvisker jeg og henter et teppe. Legger meg bak henne og synger den sangen jeg vet at hun liker. Ikke den triste, den som er vond, men den andre. </p> <p class="MsoNormal">Og så sovner vi og den ene vil aldri få sagt det den andre tenker på. </p>Unknownnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1610021374750642058.post-84183026022555474492007-06-26T02:42:00.000+02:002007-06-26T02:43:03.321+02:00dett var dettEgentlig er det hele ganske så enkelt.<br />Faktisk så lett som man kan få det.<br />Jeg fant nemlig en bok som forklarte<br />det hele på fem sider. Og jeg er ganske<br />sikker på at forfatteren<br />lo ganske så hånlig der han satt<br />og tegnet og skrev. Hvor simpelt og lett<br />det hele var. Han hadde skjønt det han.<br />Fem sider. Jeg gremmes.<br />Her har jeg brukt flerfodlige omganger med seg selv.<br />"Du er på salg Hanne. Uten prinsipper og lar deg<br />tråkke på. Ganske åpenlyst.."Vi snakker ti never med hår<br />og et parr fjellturer. Uten no særlig harmoni<br />eller orden i toppen.<br />Jeg har ikke skjønt en ting.<br />Virkelig.<br />Men så fant jeg boka og møtte Hilde på gressplenen.<br />Hun betalte meg for flyttinga med pizza og vin.<br />Og vi var på det andre glasset.<br />"Det har seg nemlig slik Hanne. Du er.."<br />"14 og ute av kontroll", avbryter jeg og ler litt<br />for mye av den i utgangspunktet knuskende spøken.<br />"..Kunne lurt meg", sier Hilde og er storøyd<br />og nesten litt irriterende voksen.<br />"Hanne. Du er forelsket, opp over ørene"<br />og jeg får vinen i halsen og blir rar i magen.<br />Glad og rar.<br />"Og når man er forelsket så gjør man<br />og tenker man merkelige ting" fortsetter hun<br />nesten litt banalt og vi er som<br />trukket ut fra den verste såpeserie<br />i kvinnes minne.<br />Hilde er pen tenker jeg og prøver å<br />ikke ense det som kommer, for jeg vet hun har rett.<br />I det hun sier og i det som kommer etterpå.<br />"Og det kan være en fin ting, å være forelsket.<br />Men hvorfor tviholder du på noe<br />som ikke gjør deg bra i magen.<br />Er det verdt det?"<br />"Du er ikke verdt det Hanne", sier hun før jeg<br />rekker å si at jeg har<br />vært ferdig en god stund. Jeg har bare levd<br />på bildet, et bildet som har blitt<br />mer og mer uklart.<br />"Du har vært borte alt for lenge.<br />Gitt alt for mye, tenkt alt for mye<br />på noe som ikke er verdt å bruke så<br />mye tanke og energi på".<br />Jeg er ikke på randen nær, faktisk på langt nær.<br />Det bare stikker litt i mellomgulvet. At noen<br />sier det rett ut. Svart på hvitt. "Sånn er det,<br />og du vet det. Og nå, nå kan du handle.<br />Og plutselig, uten at jeg vet hva som utløser det<br />så ser jeg hvor absurd hele perioden har vært.<br />TøydukkeAnna uten tråder i armene. Hun kaver.<br />Stakkars lille dukken kaver.<br />Og jeg ler. For det er ikke første gang<br />og ikke siste heller.<br />Hilde smiler og jeg tenker at hun egentlig<br />snakker til seg selv. Ordene<br />er ment til henne, til magen og hode hennes.<br />Men fine Hilde tviholder,<br />for det er sånn hun er. Og jeg tror<br />hun er en av de sterkeste menneskene jeg kjenner.<br />Jeg er ikke som Hilde, desverre<br />vil mange si.<br />Og jeg tenker på boken, de fem sidene og smiler.<br />Vi lar oss rive med, stiller oss helst fremst på<br />konserten bare for å la trommehinnene å det nest-<br />siste bristepunktet.<br />Men ikke før vinden har stilnet går vi opp igjen.<br />For det er så fint her oppe, og jeg ville ikke byttet det<br />mot en flakslodd en gang.<br />"Så da har vi en deal", sier hun og blunker lurt.<br />"Seilbåt i august? Dundeal. Fordi vi fortjener det".<br />Og vi skulle egentlig ha gått på yoga og blitt<br />balanserte og harmoniske mennesker.<br />Men tar oss heller godt til rette, kryper nermere<br />og drikker mer rødvin.<br />Dett var dett.Unknownnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1610021374750642058.post-22131473311551330822007-05-18T01:17:00.000+02:002007-05-18T02:03:21.376+02:00Hurra Burra<span style="font-size:85%;">Jeg har alltid likt feiring av bursdager, og den 17. er intet unntak.<br />Mari ringer, hun er oppriktig sjokkert. Hvor kommer alle disse menneskene fra?<br />Gatene som er stengte og lager lange omveier, ti tusen buekorps som etter måneders<br />øving i smauene får vist byen hva de kan<br />Barn som gråter over isen. Den berømmelige isen<br />som falt i bakken, eller ballongen som fløy til himmels. Høylytt gråt og buekorps.<br />Plagg på plagg er greia, gjerne av ull og så skreddersydd at bringa presses<br />flat, men like fult bæres med ære. Det er et tradisjonslagg, en stolthet, en ære. <br />For det er 17. mai, en dag som skal feires slik den alltid har blitt feiret.<br />Og som sagt så liker jeg livet og feiringen, og jeg veiver gjerne med flagget<br />der jeg står og ser på det uendelig lange barnetoget, en alt for tidlig morgen.<br />Men tradisjon kan være så mangt (hilsen Hans, Bente og Hans Jacob)<br />og den forandrer seg fra år til år. Så i år ble bunaden ofret for bukse med brett, <br />skjorte fra Frankrike og småsko. Brunt, hvitt, rødt og blått.<br />Fra et vindu over torget sitter Linni, Bi, far til Linni og jeg betrakter<br />menneskene og livet. Sola steiker og livet er ganske så fint.<br />Og når Mari ringer og er sjokkert, ja da søker jeg ly i sola og bretter ut piknikkpleddet.<br />Bringer fram ovnstekt brød og anisboller, pålegg fra både hav og land og blåbærjuice.<br />Å si at vi synger nasjonalsanger og leser nasjonaldikt fra de gode gamle traverne,<br />er å ta i. Men vi inntar et frøkenmåltid, lytter til livet i byen, prater og slarver<br />og studerer. Studerer iherdig kan vi også si, for å føle oss ekstra gode.<br />På kvelden hedrer man dagen med nok et flott måltid, denne gang med<br />kokken Bjørn, Ismaker Linni og far til linni.<br />Og når klokken nermer seg halv tolv, så bombes Bergen og vi kan nok<br />en gang takke og feire at Norge er nå blitt enda ett år eldre.<br />En fin dag, med fine folk og fint vær.<br />Kan man ønske seg mer?<br />(Bilder kommer, jippi)</span>Unknownnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1610021374750642058.post-86087409092999426002007-05-15T00:46:00.000+02:002007-05-15T01:31:44.599+02:00Velkommen, velkommen<div align="left"><div align="left">..til den varme stuge!<br /></div>Første innlegg starter med pangstart.<br />Bang.<br />Og jeg kan informere om at dette kommer til å bli en av de<br />" I dag har jeg spist to egg og vært på skolen med Vigdis"- bloggene.<br />Ganske detaljert om tustene i hagen og<br />om de menneskene jeg omgir meg med<br />(disse kan gå under kallenavn, eller bli redusert til I eller M).<br />Skal også prøve å høyne språket kompetanse<br />fra femårsstadiet til noe mer nærliggende<br />de modne herrer og frøkner. <br />Men ingen toårs garanti, kun et mål er jeg redd.<br />Og helt sant, jeg skal gjøre mitt beste for å unngå<br />de tørreste og mest inngrodde fagspøkene.<br />Det er bare å innse først som sist, vi er ikke <br />så vittige som vi skal ha det til. <br />Selv om vi aldri har påstått noe lignende. <br />Men nå er dere advart. Et egg er et egg, tross alt.<br /><br />For tiden er livet mitt på Universitetet.<br />Jeg mangler bare ei vannkanne,<br />et ullpledd, et stk Gøten, et sokkeskift<br />og en pakke Vanilka- pomeranc <br />så er jeg klar til et noe suspekt hybelliv.<br />Og selv om det høres noe tragisk ut,<br />kan jeg bare si at jeg egentlig liker det.<br />Jeg liker Mari og hennes livsnødvendige pauser, <br />jeg liker det jeg studerer, jeg liker Lars <br />og gruppa og jeg liker at vi er flere som stresser og kan le av hverandre så det spreller godt i magen.<br /><br />Og om noen uker er vi ferdige, sommerspreke og full av fanden.<br />Hva jeg gjør til høsten er ikke bestemt,<br />men er under forhandlinger med selvet.<br />(...hører jeg et "nei, det skal itj værra lætt"?)<br /><br />Vel. Dette ble en oppsummering<br />av dagene som har vært i det siste.<br />Og som avslutning på det første innlegget får jeg si:<br />Stay tuned eller få deg litt søvn!<br />Og ja, søvn er oppskrytt, men dog så skjønnhetsfremkallende:)<br /></div>Unknownnoreply@blogger.com0